Men det har vi heldigvis sluppet de siste ukene og dagene. Det har jo vært vanskelig nok, liksom.

Jeg er ganske interessert i USA, og det amerikanske valget har denne gang vært ekstra interessant, av flere grunner. Her dras man mellom to poler, hvor man på den ene siden kjenner det bruse i sin indre nyhetsnerd, samtidig som man erkjenner at det nok har vært litt mye USA i monitor det siste året.

Når tre fjerdedeler av Dagsrevyen og TV2-nyhetene er viet til å intervjue et tosifret antall norske fonetikere, filologer, lingvister, etymologer og USA-eksperter om hvordan man skal uttale det siste etternavnet til den demokratiske presidentkandidaten Peter Paul Montgomery Buttigieg, halvannet år før valget, er det lov å mene at det blir litt mye, uten å fremprovosere for mange hevede øyenbryn.

Buttigieg trakk seg heldigvis i mars i år. Når man vet at han kunne snakke norsk, kan man jo bare tenke seg til hvordan norske medier ville opptrådt om han ble president. Man ville snakket om mediedekningen rundt Ole Gunnar Solskjærs jobb som Manchester United-manager som direkte sober og nøytral.

Så det kunne faktisk vært verre. Det er fint å tenke på.

Det er også lett å dra masse opplagte poeng rundt det sjuke antallet norske USA-eksperter. Jeg har selv gjort det. Men en opplagt vits er, i likhet med klisjeer, spunnet ut av poeng som er så oppe i dagen at de aller fleste (muligens minus de involverte) selv kommer på vitsen. Og derfor er USA-eksperten vår alles prygelknabe. Vi simpelthen elsker å gjøre narr av dem.

At maks halvparten av dem klarer å forutse utfallet av et valg med bare to kandidater er derfor ikke direkte umorsomt, da det etterlater en følelse av at man like godt kunne slått kron eller mynt eller spurt Apple-Siri, en blekksprut, Charter-Svein, Paradise Hotel-Per eller Muffins Kråkebolle og Milly Kakao (hundene til kronprinsparet).

For det er jo bare gjetting. Og gjetting har det vært mye av, og det i så stor skala at det er nærliggende å tro at gjetting kommer til å være et eget fag på Journalisthøgskolen de kommende årene.

Når det spisser seg til, og den utmattende valgkampen er over, er det den virkelige moroa egentlig begynner. Da kommer tallene. Det er som med MGP, et show kjemisk rensket for musikalsk verdi, og der tallene fra avstemmingen er det eneste som virkelig betyr noe. Altså hvem som vinner og taper.

Enfoldige meg har det likedan når det kommer til det amerikanske valget. Jeg vil ha tall, og tall som forteller eller indikerer hvem som til slutt blir president. Ikke masse indeks-katalysator-fylkes/countysnitt-parameterskala-analyse, med masse forkortelser på tre til fem bokstaver, som sier meg null, og som er umulig å google. Og det er jo det fine med tall, at de er ganske så selvforklarende.

Verdien av å høre intervjuer med journalister som intervjuer journalister vil jeg tro de fleste har et heller magert utbytte av (muligens minus de involverte). Men det har det likevel vært mye av. Veldig mye.

Og ikke for å forklare amerikanske forhold og valgsystem, slik Sofie A.E. Høgestøl på glitrende, pedagogisk vis har gjort for NRK, som en slags politikkens Espen Nakstad, bare at hun ikke trenger søvn. Og den menneskelige maskinen Morten Myksvoll i Bergens Tidende har levert mer og bedre journalistikk alene, via Twitter, enn hele redaksjoner i sterke mediehus har klart.

For det er alle gjetteintervjuene, de helt meningsløse, himmelropende uinteressante og talløse gjetteintervjuene jeg vil til livs.

Hva tror du at Trump kommer til å si på den kommende pressekonferansen?

Hva tror du Trump tenker nå?

Hvor oppgitt tror du Biden er for dette?

Hvor glad/sint kommer den __________ (fyll inn demografi og/eller geografi) delen av den amerikanske befolkningen til å bli nå?

Hvordan tror du de siste tallene oppleves sett fra Tyskland/Storbritannia/Japan?

Hva ville Barack Obama sagt om han nå var i denne situasjonen?

USA-eksperter, journalister og mannen/dama i gata har fått boltre seg i denne bisarre valgpartyleken i flere dager nå, med spørsmål man mer eller mindre uten unntak kunne besvart med – bortsett fra terapi, da – stein/saks/papir, slikke på fingeren og holde den i lufta eller ved å ta en telefon til ovennevnte Muffins Kråkebolle og Milly Kakao.

Uendelige seanser drøvsynsing etter innfallsmetoden, uten at ett eneste nytt tall har kommet på bordet, har gjort at det tidvis har vært vanskelig å skille sendingene fra progtrammet «20 Spørsmål». Man kunne like godt laget værmelding med samme metode, men jeg hadde nok kvittet meg til å dra langt på havet med dette som grunnlag.

Så sitter man kanskje nært et glasshus, jeg ser den. Undertegnede ble sågar spurt av VG hvem jeg trodde kom til å vinne USA-valget, da det bare var 100 dager igjen, sammen med 99 andre. Det var selvsagt en ære, og klok og uredd som jeg er, brettet jeg opp både ermer og armer og ga meg gjettingen i vold.

Siden jeg alltid pleier å gjette feil vinner av fotball-VM, og siden jeg tok grundig feil i mine antagelser foran forrige USA-valg, og dermed var mer enn kvalifisert, endret jeg taktikk. Så jeg gjettet på Trump, med et resonnement om at det alltid blir det motsatte av jeg tror.

Egon, The Brilliant Mastermind. The tremendously brilliant, very very brilliant mastermind. Profeten Egon. Den arktiske Nostradamus. Dere kan takke meg senere – og spørre igjen om fire år.

Og nå: Over til innenriks! Har det overhodet skjedd noe i Norge de siste dagene?