I forrige uke bestemte Troms og Finnmark fylkeskommune seg for fysisk å stenge alle videregående skoler i fylket i minst to uker, og i stedet innføre hjemmeskole med digital undervisning. Årsaken var rapportene om økende smitte blant elevene i den aktuelle aldersgruppen, ikke minst i Tromsø.

I helgen kom imidlertid kontrabeskjeden fra Fylkesmannen. Det er kun de enkelte kommunene og deres smittevernleger som kan bestemme at skolene skal stenges. Konsekvensene ser så langt ut til å være at digital hjemmeundervisning kun blir gitt ved de videregående skolene med oppdaget smitte.

Nå reagerer imidlertid elever ved en del av de videregående skolene som ikke stenges. Både her i byen og ellers i fylket kommer kravet om digital hjemmeundervisning. Elevrådsledere og andre engasjerte elever påpeker at de har plikt til å gjøre det de kan for å hindre smittespredning. De viser til at det er til dels stor sosial mobilitet blant elever på ulike skoler, og at faren for smitte på tvers av disse i høyeste grad er til stede.

For mange føles det ikke lenger trygt å skulle oppholde seg på skolen sin, ikke minst fordi myndighetene ikke virker å ha kontroll på smittesituasjonen i denne aldersgruppen. Ved Breivang videregående skole vurderte elevene mandag streik som et virkemiddel, men ble stoppet av frykten for fraværsregelen.

Den manglende hjemmelen som fylkeskommunen etter alt å dømme har til å fatte beslutninger om nedstenging av alle fylkets videregående skoler kan problematiseres, men det er gode grunner til at utformingen av det lokale smittevernet bør styres av dem som følger den lokale situasjonen tettest.

Uansett utfall er det all grunn til å berømme de unge for det smitteansvaret de nå legger for dagen.

Gjennom de siste ukene har det vært rapporter som kan tyde på at en del ungdom ikke har tatt smittevernet tilstrekkelig på alvor. Kanskje har de følt at koronapandemien ikke i særlig grad har angått dem, at de ikke har kjent jevnaldrende som har vært smittet. Kanskje har de tenkt at de uansett ikke vil bli særlig syke dersom de skulle bli koronasmittet.

Nå er situasjonen en ganske annen. For når tester viser at flere titalls elever er smittet på ulike videregående skoler i Tromsø, rykker pandemien unektelig nærmere denne generasjonen også. Samtidig kommer det enkelte bekymringsfulle rapporter fra ungdom og unge voksne som har vært gjennom sykdommen. Selv om sykdomsforløpet i seg selv ikke har vært så belastende, har ettervirkningene for enkelte vært av det langt mer problematiske slaget.

Om de ikke har innsett alvoret tidligere, er det mye som tyder på at den yngre generasjonen nå tar tak i sin egen situasjon med det alvoret den fortjener. At flere tusen tromsøungdommer har sittet i karantene som følge av smitteutbrudd ved skolene, gjør naturligvis noe med hvordan en bedømmer smitterisiko og fare for å smitte andre. De har fått erfare at man godt kan være smittet uten å merke det, altså at de uten å ane det kan utgjøre en betydelig smitterisiko for venner, familie og andre.

Det handler om hensynet til egen helse, men kanskje like viktig frykten for å føre eventuell smitte videre.

Den engstelsen som de siste dagene er blitt videreformidlet fra elevene kan ikke avfeies eller bagatelliseres, men må møtes med utstrakt forståelse og tilrettelegging. Ville det vært greit å nekte en gruppe arbeidstakere å jobbe hjemmefra dersom de følte det utrygt å skulle gå på jobb på grunn av utbredt smitte rundt om på arbeidsplassene?