I Tromsø har det gjennom høsten vært en tiltakende utvikling i sykefraværet blant de ansatte ved skolene. Dette kommer på toppen av at det allerede er gjennomført kutt i tromsøskolenes driftsbudsjett, og gjør at det er vanskelig å få timeplanen til å gå opp. Og å få tak i vikarer.

Trange skolebygg og små klasserom hvor elever sitter tett gjør at det for mange lærere ikke er mulig å overholde det strenge smittevernregimet som myndighetene ønsker. Moderne pedagogikk fordrer dessuten at man kan være nært elevene. Det samme gjelder, i vel så stor grad, i barnehagen, hvor nærhet, trøst og menneskelig kontakt er en åpenbar del av hverdagen.

Det er forståelig at det er en påkjenning å stå i en slik jobb, og at det er behov for avlastning og friske krefter rundt om på skolene, slik man også har hentet inn sykepleierstudenter for å avlaste helsevesenet under pandemien. Når nå regjeringen åpner for utstrakt bruk av vikarer og studenter for å avlaste lærerne, og også Barnevernet, kan det isolert sett se fornuftig ut.

Samtidig vil dette kun være ei løsning for de store byene eller stedene med lærerutdanning. Distriktene, hvor mangelen på faglærte lærere er størst, vil neppe komme særlig bedre ut. I enkelte kommuner i Troms og Finnmark er så mye som over 30 prosent av lærerne ufaglært.

Sett i et slikt lys er kritikken fra Utdanningsforbundet forståelig. De etterlyser bedre arbeidsforhold og tryggere smittevernsituasjon, ikke mer ufaglært kompetanse. De frykter konsekvensene for kvaliteten på undervisninga, ved at det tas inn et økt antall ansatte med ufaglært kompetanse til å erstatte utlærte og kompetente lærere. Særlig i Nord-Norge, hvor man sliter med å få nok faglærte lærere, mener de at dette er å gå i feil retning.

De har en berettiget frykt for at deres egen yrkesprofesjon devalueres, ved at det åpnes ei bakdør inn i yrket der man indirekte skaper en offentlig aksept for at man godt kan være lærer uten nødvendig kompetanse. Man bruker ikke vikarbyrå og studenter til rørleggere, elektrikere eller flymekanikere heller.

Det er en prekær situasjon vi står i, og ulike løsninger må sees på for å alle kabaler til å gå opp, men midlertidige ordninger må ikke få satt seg. Det er det regjeringens jobb å sørge for at blir fulgt opp. Skoleverket er en av de viktigste samfunnsinstitusjonene vi har, og det er våre barn og ungdoms egen arbeidsplass. Derfor er det grunn til å advare mot at midlertidige løsninger etablerer seg som permanente.