Meningen var at de skulle ha vært enda flere nede i de kalde lasterommene. Flere mennesker fra norske, jødiske familier var høsten 1942 blitt arrestert og skulle deporteres til Nazi-Tyskland, men mange fangetransporter rakk ikke fram i tide til hovedstaden før «Donau» seilte.

Noen dager senere, samme dag som de ankom utryddelsesleieren Auschwitz, ble 346 drept umiddelbart. Jødiske menn, kvinner og barn. Kun 186 av mennene ble definert som arbeidsdyktige og fikk således leve en stund til. Bare ni av dem skulle overleve krigen.

I de påfølgende månedene skulle ytterligere 240 jøder bli deportert med skip fra Norge, i all hovedsak kun for å bli tatt livet av ved ankomst.

Blant de mange ofrene for nazistenes groteske tanker om tilintetgjørelsen av jøder var også 14 tromsøborgere. 13 menn og kvinner – og ett barn på bare to år – fra familier som i løpet av et par-tre tiår hadde etablert seg i Tromsø, og hvis skyld ikke var annen enn tilfeldigvis å være jødiske.

Det er disse 14 menneskelivene vi daglig blir minnet på, dersom vi på vår vei gjennom byen bøyer hodet og kikker ned. I Strandgata, i Storgata, i Kirkegata, i Skolegata og i Bispegata ligger vitnesbyrdene. Det har de gjort i Tromsø siden sommeren 2014, da den tyske kunstneren Gunter Demnig la ned 14 såkalte snublesteiner. Minnesmerker i messing med navnene til de drepte jødene fra Tromsø, lagt ned utenfor der de holdt til. (Deres historie er for øvrig godt fortalt gjennom prosjektet «Da byen ble stille» med blant annet Henrik Broberg som en sentral pådriver.)

Snublestein-prosjektet er en stille, men sterk og konkret påminnelse om hvor galt det kan gå når våre medmennesker dehumaniseres. De nøkterne, konkrete opplysningene om de drepte er bokstavelig talt støpt fast, til allment skue, rett foran oss i veien der vi alle daglig ferdes. Det gjør deres historie konkret og nærmest umulig å neglisjere.

Torsdag denne uken – på «donaudagen» 26. november, 78 år etter at den største massedeportasjonen av norske jøder fant sted – var det flere som var ute og pusset disse snublesteinene rundt om i landet. Målet er å gjøre dagen til en markeringsdag Det er en fin tanke, som helt klart bør bli en tradisjon. Det er en måte å hente fram enkeltmenneskene som endte sine liv som følge av et grusomt og systematisert folkemord, en måte å hedre de drepte ved å blankpusse minnesmerkene over dem. Hedre dem ved å gni fram navnene deres, hvor de bodde og når de ble født – og drept.

Slik gnir man samtidig fram vår kollektive hukommelse. Vår relativt nære historie, om et politisk system basert på en menneskeforaktende ideologi som fikk blomstre til fulle, som etter 80 år fortsatt skremmer, men som må gjenfortelles og levendegjøres for ikke å bli glemt.

En historie som har satt dype spor i vårt vestlige samfunn, men også i utallige familier, jødiske som ikke-jødiske. En historie jeg innimellom kjenner på, til tross for at jeg ble født hele 26 år etter krigens slutt, men med min egen morfar i tankene, en norsk politimann som satt fanget i tyske konsentrasjonsleirer og ble sendt ut på dødsmarsj mot krigens slutt. På mirakuløst vis klarte han å komme seg levende hjem.

Selv om vi i vår del av verden ikke har opplevd systematiserte drap på uskyldige, sivile menn, kvinner og barn i et tilnærmet tilsvarende omfang som under nazistene, så forsvant dessverre ikke det forkvaklede tankegodset om at enkelte mennesker i utgangspunktet er mer verdifulle enn andre med Hitler og Nazi-Tyskland.

Vi har gjennom årene også etter andre verdenskrig sett konflikter i vår egen verdensdel der man har fratatt sine naboer menneskeverd, der man gjennom umenneskeliggjøring har forsøkt å legitimere drap på sivile. Og dersom man retter blikket utover i Europa er det ikke vanskelig å se skremmende eksempler på rasisme og antisemittisme, men også en generell forakt mot annerledeshet.

Hatet og hatretorikken lever i beste velgående, i mindre ekstremistiske grupperinger så vel som blant enkelte politikere, gjerne som følge av en drøm om «det rene samfunn». Hva nå enn det er.

Det første minnesmerket over drepte jøder under krigen ble lagt ned i Köln i 1994. Siden har Gunter Demnig og hans medhjelpere lagt ned 75.000 håndlagde snublesteiner i hele 26 land rundt om i Europa.

Vi trenger disse minneplatene å snuble i.