Da Erlend Rian i 2016 pakket sekken og flyttet sørover, var det etter å ha preget byen i mange tiår. Han var både disponent og sjefredaktør i herværende avis (1974–1980), var daglig leder i Destinasjon Tromsø (1996–2003) og daglig leder i Tromsø 2014 og Tromsø 2018 (for å få Vinter-OL til byen), i tillegg til en rekke verv i styrer rundt om.

Det er likevel som politiker han har satt de dypeste avtrykkene, da han gjennom 16 år og hele fire perioder satt som ordfører i byen, for Høyre, den lengste perioden noen har sittet i stolen. Her ble han høyt respektert innad i eget parti, så vel som hos opposisjonen. Han var en kompromissets mann som søkte løsninger på tvers av de strenge, ideologiske linjene, og der byens ve og vel alltid stod i fokus.

En god illustrasjon på dette er hans uttalelse her i avisa, tilbake i september 1990, da han etter sterkt påtrykk fra lokalpartiet sa seg villig til å stille til gjenvalg som ordfører, for en fjerde periode: «Jeg forutsetter at Tromsø Høyre fortsatt kan gi aksept for at en ordfører fra vårt parti tillates å dempe ned sin partipolitiske profil for å opptre mest mulig samlende på tvers av partiskiller.»

Rian skulle ikke være en ordfører for Høyre, han skulle være det for byen.

Symptomatisk nok ble han derfor sikret gjenvalg i 1983 ved at Rød Valgallianse (nå Rødt) stemte blankt, og dermed indirekte ryddet bordet for Rians Høyre, i stedet for Arbeiderpartiets kandidat. Rian fikk også mange såkalte slengere ved valgene, da mange ønsket ham som ordfører, til tross for at de tilhørte andre parti og stod ideologisk langt unna Høyre.

Han var i det hele tatt lite fastbundet dogmer og ideologi, og da en så markant og kjent profil og veteran meldte seg ut av partiet i 2005, etter 40 års medlemskap, gikk det ikke upåaktet hen. I et kortfattet og poengtert avskjedsbrev tok han et hardt oppgjør med partiets linje innen både eldrepolitikk, helsepolitikk og sosiale forhold, i tillegg til partiets innvandringspolitiske linje, som han beskrev som inhuman.

At felt som forsvar-, justis- og utenrikspolitikk var blitt tapssaker for partiet, som han selv formulerte det, falt ham tungt for brystet. Han påpekte også at privatisering og konkurranseutsetting var blitt så viktig for partiet at kommunene ble utsatt for et økonomisk hardkjør bar preg av mangel på innsikt.

Noen år senere forsonet han seg med partiet igjen, og da han ved kommunevalget i 2011, seksten år etter han ga seg i lokalpolitikken, sa seg villig til å bli satt opp helt nederst på Høyres liste, sendte velgerne ham like godt inn på sikker plass i kommunestyret.

Hans pragmatiske forhold til politikk og politiske løsninger var forbilledlig og medvirket sterkt til hans enorme popularitet, som blant annet leserne av herværende avis kåret til «Årets tromsøværing» i 1991, som eneste sittende politiker i hele kåringens historie, der normalt velgjørere, kulturpersonligheter og idrettshelter vinner folkets gunst.

Og nettopp idrett vil alltid knyttes til Rians virke som politiker. Under hans politiske ledelse ble det bygget flere idrettsanlegg og haller enn under noen andre, reisverk som har bidratt til både fysisk og mental helse for utallige tromsøværinger.

Til tross for å være både bestemt og naturlig autoritær var Erlend Rian en folkets mann, som gjentatte ganger ble kalt «borgermester», en tittel han selv satte pris på. Han var en sjelden og naturlig begavet ledertype, enten han styrte kommunestyremøter med myndig hånd, ledet avisa eller åpnet festivaler på vegne av byen, med både lun humor og kompakte, velformulerte linjer. Og han gjorde det i en tid før et kobbel av kommunikasjonsrådgivere og profesjonelle PR-folk fortalte hvordan og hva politikere skulle si.

Med Erlend Rians bortgang har Tromsø mistet en av sine virkelig store og mest velrespekterte politikere og ambassadører byen og kommunen har hatt. Vi lyser fred over hans minne og sender våre tanker til familie og venner.