Diskusjonen om hvorvidt skattemessige opplysninger bør være private eller offentlige, har pågått i svært lang tid. Tilgangen til skattelistene reguleres gjennom ligningsloven og skatteforvaltningsloven, der det fremgår at pressen, under visse vilkår, har mulighet til å få utlevert skattelistene. Vel å merke kun til bruk i journalistisk virksomhet og med forbud mot å publisere listene i sin helhet.

Også privatpersoner har muligheten til å gjøre digitale skattesøk rettet mot enkeltpersoner, men også dette under visse forutsetninger. Siden 2014 har man som privatperson måtte identifisere seg før man kan foreta et skattesøk på andre, noe som medfører at søkene vil kunne spores av dem som faktisk blir søkt opp i skattelistene.

Dagens ordning fungerer i det store og det hele etter sin hensikt. I bunn og grunn handler åpenheten rundt skattelistene om å skape oppslutning rundt og tillit til det norske skattesystemet. Fra myndighetenes side er det ønskelig at opplysninger om enkeltpersoners inntekt, formue og skatt er transparente og offentlig tilgjengelige. Samtidig er det ikke ønskelig at skattelistene ender opp som en form for underholdning. Slik sett balanserer dagens ordning godt mellom hensynet til åpenhet om skattesystemet på den ene side og hensynet til personvernet på den andre.

Det er imidlertid greit å vite hva skattelistene faktisk sier noe om. Og ikke minst, hva de forteller lite eller ingenting om. For tallene i skattelistene gir ikke nødvendigvis et fullstendig bilde av folks totale økonomi.

Det er ikke uvanlig at man i skattelistene kommer ut med summer ganske langt unna den faktiske inntekten. Årsaken er gjerne så enkel som at man kan ha mange berettigede fradrag – som fradrag for betalte renter på lån og fradrag for tap ved salg av aksjer eller eiendom. Hvordan inntekten er tjent og hvordan den faktisk er sammensatt er nær umulig å finne ut kun ved hjelp av tallene i skattelistene.

Heller ikke når det kommer til formue forteller skattelistene normalt den hele og fulle sannheten. Her skal nemlig privat gjeld trekkes fra. Og jo større gjeld man har, jo mindre blir formuen. De fleste huseiere i Tromsø vil dessuten sitte på langt større formue enn det som kommer fram av skattelistene. Årsaken er at den skattemessige verdien av boliger er langt lavere enn den reelle markedsverdien.

Skattelistene er med andre ord langt fra fullkomne, heller ikke i journalistisk øyemed. Likevel er de det beste måleinstrumentet offentligheten har for å ta temperaturen på skattesystemet vårt. Bak tallene kan mulige utviklingstrekk og interessante problemstillinger reise seg: hvilke folk og grupperinger tjener mest og hvorfor er det slik, hvordan har inntektsutviklingen deres vært over tid, har det oppstått nye økonomiske forskjeller, er det slik at ikke alle bidrar som forventet til fellesskapet?

Spørsmålene er selvfølgelig langt flere, men poenget er at åpenheten rundt skattetallene gjør at offentligheten kan stille denne typen spørsmål. Åpenheten muliggjør en bred samfunnsdebatt om utviklingen av skattesystemet vårt, om skjevheter og urimeligheter. Samtidig fungerer det som en kontrollmekanisme. Det er vanskeligere å jukse på fellesskapets bekostning når man må spille med åpne kort.

Det er ikke til å legge skjul på at det også ofte skjuler seg journalistisk interessante historier i skattelistene. For eksempel kan mennesker som har realisert livsverket sitt komme til syne, spennende fortellinger om ukjent gründervirksomhet og andre historier om driftige, innovative mennesker som har skapt verdier i Tromsø. Verdier som – forhåpentligvis – har kommet samfunnet til nytte.

Det er slett ikke ulovlig å tjene penger, også store penger. Selvsagt er det ikke det. Likevel er det ikke alle som er særlig begeistret for at deres personlige skatteopplysninger blir gjenstand for offentlig oppmerksomhet. At åpenhet kan være ubehagelig, ja i enkelte tilfeller oppleves smertefullt, må vi i mediene ha en viss forståelse for. Dagens ordning innbyr imidlertid slett ikke til noen «dyneløfting», slik kritikken gjerne var de årene skattelistene lå ute på nettavisene uten noen form for begrensninger.

Tall fra Skatteetaten viser at rundt 60.000 personer i Tromsø skal betale nesten 7,7 milliarder kroner i skatt. En allmenn tillit til at våre medborgere yter som forutsatt er en betingelse for skattemoralen – og for vår velferdsmodell.