Nettopp det at det ikke har vært en vaksine tilgjengelig, er noe av det som har vært mest skremmende, og gjort situasjonen så alvorlig, med dertil påfølgende tiltak og innstramminger.
I Norge regner vi med å ha vaksiner klar til bruk allerede i romjula. At eldre mennesker og de som jobber i utsatte stillinger i helsevesenet prioriteres er selvsagt helt rett. Vi snakker om et medisinsk knapphetsgode der folks helsetilstand selvsagt må ha forrang. Hvor veien går herfra og videre er litt mer usikkert.
Det er særlig to varsellamper som blinker her. Den mest opplagte er at det ikke skapes en falsk trygghet, at det nå bare er å senke «guarden» når det kommer til det smittevernet vi lenge har forsøkt å opprettholde. Det vil ta lang tid før vaksinen, som attpåtil må tas to ganger, er gitt til alle i risikogruppene.
I tillegg er det en haug rent medisinske utfordringer vi per dags dato ikke har alle svarene på. Det er fortsatt knyttet en god del usikkerhet til vaksinene som er på trappene, blant annet med tanke på bivirkninger og i hvilken grad vaksinerte fortsatt kan være smittebærere. Hvordan vaksinene virker på muterte varianter av viruset fremstår også usikkert.
Den andre faren her er at man begynner å lefle med grunnleggende, juridiske prinsipper. På FHIs nettsider kan man nå lese at EUs myndigheter og Verdens helseorganisasjon (WHO) ser på muligheten for å innføre et globalt vaksinasjonssertifikat for dem som er koronavaksinert. Det diskuteres allerede hvordan tildelingen av disse sertifikatene kan skje.
Norge vurderer å gi fordeler til dem som vaksinerer seg: – Regjeringen burde gå av
Tanken her er at de som har tatt vaksinen blir gitt visse rettigheter – til å fly, krysse grenser og delta på arrangement. Allerede her begynner det å lugge. En slik ordning går helt klart inn i et juridisk villnis som er problematisk, både hva gjelder hva man skal godta av formynderi, men også hvor store friheter en regjering skal kunne ta seg, selv under såpass spesielle forhold som det er under en pandemi.
Dessuten vil en slik sertifikatordning kunne generere et skummelt «vi og dem»-klima mellom folk, som i et verst tenkelig scenario gir oss assosiasjoner til autoritære regimer vi tenker på som fundamentalt annerledes enn slik vi er vant til å ha det.
Mye av suksessen bak Norges håndtering av pandemien er forårsaket av at folk har lyttet til råd og oppfordringer. Dette har gått nokså smertefritt i både byene og distriktene, fordi folk har en tillit til myndighetene og hører på dem. Da må man ikke utfordre skjebnen med noe som i verste fall fører til skepsis og avmakt.
Mads Gilbert oppfordrer alle til å ta koronavaksinen – kollega mener det beror på fryktkultur
Vaksinemotstandere, slik vi kjente begrepet før pandemien slo inn og i betydningen folk som nekter å vaksinere ungene mot sykdommer vi i dag har gode og utprøvde vaksiner mot, må for all del ikke blandes inn i folden her. Det er noe helt annet. Det vi her snakker om er en tanke om å sertifisere mennesker. Det synes unødvendig, i tillegg til den falske tryggheten en slik ordning lett – og for tidlig – kan medføre.
Ergo må man nok fortsatt minne om de samme, kjedelige og repeterende ordene om å holde avstand, vaske hender og ta hensyn. Det lar seg, som vi vet, fint gjøre, uten at det griper alvorlig inn i livene våre.