I 2019 utlyste kommunen en anbudskonkurranse om bygging av åtte omsorgsboliger. Storelvtunet AS ble valgt etter anbudsrunden, og de åtte boenhetene skulle innlemmes i det store boligutviklingsprosjektet med mellom 400 og 500 boenheter som er planlagt like ved Storelva skole.

Prosjektet ble utsatt fra utbygger, i påvente av salg av flere boliger. Da ble de sammen med kommunen enige om å sette en utvidet frist for å sette i gang med bygginga. Men de glemte å formelt enes om en ny frist. Dermed gikk forrige frist ut, og kontrakten er blitt ugyldig. Hele byggeprosessen for omsorgsboligene må følgelig tilbake til start, fordi kommunen har glemt å forlenge en frist mellom aktørene.

Det betyr at kommunen nå må starte en ny anbudsprosess, og at sjansene for at omsorgsboligene skulle stå ferdig som planlagt i 2023 ser ut til å være forsvunnet som dugg for sola.

Prisen betaler brukerne som venter på boliger. Det vanlige i slike situasjoner er at de da må bo enda lengre hjemme hos foreldrene sine, gjerne til de er godt opp i 30 årene. Det er ikke verdig for verken bruker eller pårørende, som ikke får hevd på sine rettigheter nedfelt i norsk lov.

Da må det fremstå maktesløst at man er så langt nede på prioriteringslista til Tromsø kommune, at bygging av de nye, lovede boligene ikke kommer i gang på grunn av en glipp. At kommunen har glemt dem. Eller «blitt avglemt» som det heter på kommunalsk.

Kommunen har ikke akkurat utmerket seg som noen foregangsaktør i behandling av personer med funksjonsnedsettelser. Se bare på hvordan kommunen håndterte arbeidstilbudet på Dreis. Over natta fikk brukere og pårørende beskjed via media om at Dreis skulle legges ned. Helt uten verken involvering av verken brukere eller pårørende, og uten at noe alternativt tilbud ble presentert. Det var en uverdig prosess, som skapte stor usikkerhet, før politisk påtrykk førte til en kontrabeskjed om at Dreis ikke skulle legges ned likevel.

Avlastningsboligene som skulle stått klar for flere år siden på Sommerlyst står ennå ubygd. Istedenfor har kommunen laget et tilbud om lovlig graffitivegg der avlastningsboligene skulle stått klare. Også omsorgsboligene i Fergeveien blir bygget flere år på overtid.

Dermed fremstår ikke dette som en enkeltstående «avglemmelse», men heller som at personer med nedsatt funksjonsevne har blitt nedprioritert over mange år i Tromsø.

Dette er mennesker og borgere blant oss, i vår egen kommune, som opplever å bli kastet mellom ulike instanser, og som er kjent med egne rettigheter, og like kjent med at rettighetene verken blir respektert eller oppfylt.

Samtidig er det ikke mangel på politikere som snakker engasjert om at å hjelpe «de svake» eller vanskeligstilte er deres hjertesak. Sittende ordfører i Tromsø, Gunnar Wilhelmsen (Ap) er blant dem, og som hyppig snakket om hans omsorg for dem som hadde fått «stang ut» i livet.

Hvis politikere og administrasjon mener alvor med sine patos-ladde ord om omsorg for dem som trenger det mest, bør de straks påse at det skjer en endring i måten offentlige myndigheter, som de sjøl styrer, behandler personer som trenger hjelp av storsamfunnet på grunn av funksjonsvariasjoner.

Man glemmer ikke mennesker som trenger, og som har krav på hjelp. Og man glemmer dem i alle fall ikke gang på gang.

Tromsø kommune bør starte med å gi en beklagelse fra øverste hold til de pårørende og personene som har en lovgitt rett på omsorgsboliger. Slik skal man ikke måtte tåle.