Det er dyster lesning, reportasjen i mandagens iTromsø, om situasjonen til flere beboere i kommunale boliger i Hansjordnesbukta, sentralt i Tromsø. Standarden er uverdig, de får ikke låst verken ytterdør eller vaskerom der de bor, og tør ikke forlate hjemmene sine i frykt for innbrudd.

Vinduer til kjeller og vaskerom knuses og fremmede bryter seg inn, etterlater seg sprøytespisser og så videre. På toppen av alt betaler de relativt stive priser for det. Det er en filterløs og forstemmende skildring av forholdene i velferdsstatens skygger og irrganger.

Nina Walthinsen, leder i Gatejuristen Tromsø, sier rett ut at hun opplever det som vanlig at leietakere med rusproblemer sjeldnere får hjelp fra kommunen enn andre.

«Det skal ikke stikkes under stol at det er mennesker som har eller tidligere har slitt med rusavhengighet som ikke prioriteres først når de tar kontakt med kommunen om feil eller mangler i boligen. Det er nok rett at disse damene (i saken, red.anm.) opplever at ting ikke blir gjort. Det handler om kommunal armod. Jeg opplever at våre klienter kommer i siste rekke. Når man skal vurdere en småbarnsfamilie opp mot rusproblematikk, så kommer de i siste rekke».

Kommunal armod, altså. Og det må nesten gjentas at dette er beskrivelsen av Tromsø og Norge i 2021. Walthinsen påpeker heldigvis at det pleier å ordne seg når de kommer inn i bildet, og det er vel og bra, men det burde også være unødvendig.

Mange av dem det gjelder har verken somatisk eller psykisk helse, eller økonomiske ressurser, nettverk eller andre muligheter til å ta opp kampen for rettigheter vi andre ser på som grunnleggende.

Den kommunale boligkrisen i Tromsø gjør at det er stor mangel på både kommunale boliger og midlertidige boliger, og det er i en by som fra før er en av de aller dyreste i hele landet. En rapport som ble presentert i fjor høst viser at det trengs nærmere 1.000 nye kommunale boliger de neste ni årene. Per i dag står det 60 mennesker på venteliste for å få tildelt en.

Det er ikke mer enn tre måneder siden avdelingsleder Judith Maan i Nav la kortene på bordet og sa rett ut at det bare er et spørsmål om tid før noen fryser i hjel i Tromsø, at noen av deres klienter var blitt bedt om å gå rundt i byen nattetid, for å holde varmen til et eller annet offentlig bygg åpnet igjen, så de kunne få varmet seg.

Opplysningene var helt uvirkelige. Heldigvis har vinteren så langt vært forholdsvis mild. Det betyr imidlertid ikke at situasjonen ikke fortsatt er prekær.

Nå skal man ikke generalisere et helt system basert på noen få enkelttilfeller. Og det jobbes også iherdig innad i systemet, fra folk som oppriktig ønsker å legge forholdene best mulig til rette for brukerne. Ordfører Gunnar Wilhelmsen har tidligere forsikret at det jobbes med å få etablert flere kommunale boliger. Han har også uttalt at han ikke føler seg sikker på at husleiene som betales inn for de kommunale boligene blir brukt godt nok på vedlikehold.

Spørsmålet er høyst betimelig. Ifølge kommunen skal utleie av kommunale boliger driftes etter selvkostprinsippet. Når leietakere forteller om leiligheter med en leiepris på 9.000 kroner måneden, som blir stående uten helt nødvendig vedlikehold, og at lite eller ingenting skjer før advokater kobles inn, er det åpenbart på tide å spørre seg om dette kommunale systemet fungerer som det er ment å gjøre.