SV-politikeren foreslår at ansatte i kommunen med kontorjobber skal kunne jobbe i Tromsøs distrikter, i de mange ubrukte kommunale lokalene som finnes rundt om i kommunen.

Målet er å gjøre det gunstigere for folk å bo og jobbe i grender omkring i Tromsø – vi bor tross alt i landets 21. mest arealrike kommune. Da er det unødvendig å tvinge alle kommunale byråkrater inn til sentrum, men heller spare dem for pendling.

Innbyggere i distriktet er likeverdige skattytere som resten av kommunen, og det er kun rettferdig at også de skal få nyte godt av arbeidsplasser, ikke bare tjenester som eldreomsorg og nærskole.

Med et overfylt rådhus, vyer om et «Rådhus 2.0» bygd i Tromsø sentrum, samt høye leiekostnader for kontorer i Tromsø sentrum, er det fornuftig å dempe ambisjonene om gjeve, nye lokaler, og heller speide utover.

I 2018 leide kommunen 46 lokaler til en prislapp på 90 millioner kroner årlig – samtidig som de eier flere ubrukte lokaler. Mange av kontorene de leier ligger også i sentrum – hvor leieprisene er desidert høyest.

Og hvorfor skal nesten alle kommunens administrative tjenester være plassert hvor kostnadene er høyest, samtidig som det økonomiske uføret til kommunen stadig blir mer uhåndterlig?

Skogholts forslag ble vedtatt under et krav om at det ikke skal måtte koste kommunen noe som helst. Det fremstår som ønsketenkning. Et slikt tiltak vil naturlig nok få kostnader knyttet til sjøl så basale ting som oppvarming av lokaler og at rom i byggene må settes i stand til å kunne brukes som kontor på forsvarlig vis. Dermed faller Skogholt i samme felle som regjeringa blir kritisert for.

I begge tilfeller gjøres det gjerne symbolske grep, som regjeringas opprettelse av en distriktsminister-post, men man er ikke villig til å legge pengene på bordet. Skal forslaget til SV virkelig ha noe for seg, må det finnes vilje til å prioritere å få det gjennomført, etter å ha lyttet til hvor reelt behovet og ønsket er blant de ansatte. Distriktspolitikk kan ikke kun være symboler, det må også være noe man ønsker å legge reelle ressurser inn i.

Samtidig bør politikerne også vurdere å flytte hele avdelinger permanent ut av sentrum, for å spre offentlige arbeidsplasser, dempe trykket på de mest trafikkerte veiene, samt få lavere leiekostnader. Og hvordan kan man, uten å skjemmes, argumentere for at arbeidsplasser må ut av Oslo, men at i Tromsø, her må alt ligge midt i byen?

Skogholts forslag kommer i ei tid hvor konfliktlinja mellom by og land får stadig mer oppmerksomhet, og hvor Senterpartiets vekst nasjonalt ikke viser noen tegn til å dabbe av. Samtidig må det være bittert for partiet lokalt at det er SV som leder an med slike tanker. Hva Tromsø Senterparti egentlig mener, er en av Tromsø-politikkens best bevarte hemmeligheter.

Varaordfører Marlene Bråthen har nærmest gjort det til sitt varemerke at man ikke vet hva hun mener om politiske spørsmål eller saker, før de havner til avstemning i kommunestyresalen. Da er det godt å ha et parti med vind under vingene nasjonalt å lene seg på, sjøl om det jo ikke er slik at folk går rundt og er livredde for å bli tatt av ulv i Storgata eller på Jekta Storsenter.

Så gjenstår det å se om det bare blir med de gode intensjonene i SVs forslag. Det sier noe om politikernes tro på administrasjonens effektivitet, at de har gitt administrasjonen frist til sommeren å utrede saken. Kommunalt ansatte bosatt i Tromsøs distrikter må nok belage seg på å reise inn til sentrum når de skal på kontoret, også en god stund fremover.