Tromsø internasjonale filmfestival har gjennom årenes løp vært en viktig drivkraft i Tromsø. Ikke bare har det vært en festival som filmentusiaster fra nær og fjern har trykket til sitt bryst. For tromsøfolk har det i vel så stor grad vært en festival som har samlet folk midt i mørketida, som har skapt liv og røre på kafeer og utesteder, som har både begeistret og satt sinnene i kok, i en eneste lang fest.

TIFF var en viktig årsak til at jeg for 20 år siden valgte Tromsø fremfor Trondheim. Etter å ha bodd noen år i begge byene, sto jeg plutselig i en situasjon med spennende jobbtilbud i begge byer. Men da jeg kjente etter hvor det ville være mest spennende å bo, var valget egentlig enkelt. Hvem kunne si nei til en by der man satt av en uke midt på vinteren til å se merkelige filmer som beveget og forarget? Der man kunne sitte timevis ute på kafé og diskutere filmer som knapt nok ble satt opp andre steder i Europa? Noe slikt skjedde ingen andre steder.

Man må huske på at TIFF startet, og virket i mange år, i en tid da det knapt eksisterte noe vinterturisme i Tromsø, i hvert fall ikke på den måten vi har sett det i årene før koronaen kom og la denne byen mer eller mindre brakk. Selv om jeg ikke er noen «ekstrem-tiffer» lenger, og det begynner å bli mange år siden jeg var noe som lignet det, er denne folkelige festivalen like fullt et symbol på noe av det jeg verdsetter høyest med denne byen.

Avlysningen av publikumsdelen er derfor like skuffende som den er forståelig. TIFF hadde lenge planlagt for å arrangere en hybrid-festival, der filmene i hovedsak skulle vises i kinosalene med de begrensninger smittevernreglene setter, men der også enkelte filmer skulle tilbys som digitale visninger. Rett over nyttår kom imidlertid nye, omfattende innstramminger i de nasjonale smittevernrestriksjonene, foreløpig med varighet to dager inn i festivaluka. Om restriksjonene vil bli videreført, slakket på eller ytterligere strammet til, er fortsatt et åpent spørsmål.

Årets utgave av TIFF, med et begrenset, digitalt filmprogram, er på mange måter en forlengelse av den digitale hverdagen vi alle har blitt vant til det siste året. Og, vil kanskje enkelte si, for lengst også blitt mektig lei av. Digitale løsninger har i stor grad overtatt for fysiske møter. Ikke bare sitter man og snakker inn i en skjerm i alle møter, også arrangementer som konfirmasjonsselskap har den siste tiden måtte avholdes digitalt.

Det er jo et alternativ, men det er åpenbart et dårligere et. Det forventer jeg at også den heldigitale utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival vil bli. Mange av oss har sett mer enn nok filmer og serier hjemme fra sofaen de siste månedene, og endelig så vi muligheten til å komme oss ut av hjemmets sedate hverdag og inn i kinosalene, sammen med masse andre mennesker. Slik blir det altså ikke.

TIFF er en av de aller viktigste kulturbegivenhetene i Tromsø nettopp fordi det er en bred publikumsfestival, til tross for alle de rare, smale filmene som vises. Men hva er igjen uten TIFF-publikummet? Hva er TIFF om man ikke kan møtes i byen og sammen gå inn i kinomørket?

La det være sagt: At Tromsø internasjonale filmfestival ikke vil gamble på at festivalen vil kunne gjennomføres forsvarlig med publikum til stede, viser at de tar smittevernet på alvor og ikke vil risikere folks liv og helse. Men i skuffelse må det samtidig være lov å tenke: Vi trenger ikke enda et film-streamingtilbud. Vi vil ha et pulserende film-uteliv i mørketida!

Når skuffelsen over den bedrøvelige situasjonen har lagt seg, skal man huske at mange mennesker i mange måneder har lagt ned et betydelig arbeid for å forberede årets internasjonale filmfestival. Kanskje enda mer arbeid enn noen gang, gitt at en hel verden står midt i en pandemi. Man kan jo stille seg spørsmål om hvor skuffet ikke de må være.

Filmfestivalen forventer å gå med milliontap som følge av omleggingen til et heldigitalt arrangement. Ikke minst vil billettinntektene bli sterkt redusert. I hvilken grad myndighetenes kompensasjonsordninger kommer TIFF til gode er det neppe noen som foreløpig har oversikt over.

TIFF er viktig for Tromsø. Det er en årlig begivenhet, som nok mange hadde gledet seg ekstra til i år etter en lang periode med omfattende restriksjoner i kulturlivet. Vi får tro at det fins statlige midler til å kompensere noe av tapet, men det skal samtidig understrekes at årets festival ikke er avlyst. Selv om det nok blir noe ganske annet å skulle se TIFF-filmer hjemme på TV i stedet for på lerret i kinosalene, må oppfordringen til alle som ønsker spennende filmfestivaler i denne byen også i årene fremover være å støtte opp om årets heldigitale utgave.