Da vi i mars lukket ned store deler av samfunnet, var det en generell oppfordring om å la være å bruke kollektive trafikkalternativ, dersom man ikke kunne jobbe fra hjemmekontor. For første gang ble private husholdninger oppfordret til å bruke privatbilen.
Forklaringen var like enkel som den var logisk: I busser, på trikk og tog (der de har slikt) stues folk tett sammen, og det å følge elementære smittevernhensyn ville bli umulig med fulle kupeer. Etter å ha prøvd seg frem med forskjellige løsninger, endte man i Tromsø kommune straks opp med å verne sjåførene, ved kun å åpne midtre og bakre inngang.
Passasjerene som uansett var nødt til å benytte seg av kollektivtrafikk ble i tillegg bedt om ikke å sette seg i samme sete som andre, med mindre man tilhørte samme kohort. For å sikre det ytterligere, og bevisstgjøre passasjerene, ble således annethvert sete kledt i plast. I tillegg gikk de ut med oppfordringer om å unngå å stå på bussen, og i hvert fall stå skulder mot skulder, ikke ansikt til ansikt.
Siden den gang har vi vært gjennom mange såkalte faser og bølger i pandemien, og når vi nå er inne i en halvveis lockdown, der de som kan ha hjemmekontor igjen blir bedt om å holde heimen, er problemene knyttet til kollektivtrafikk igjen aktuelle. Da er det forstemmende at det stadig legges ut bilder i sosiale medier av stappfulle busser i rushperiodene.
For de som jobber i bransjer som er underlagt helt andre vilkår og begrensinger, må dette fortone seg ekstra underlig. Eksempelvis har serverings- og kulturbransjen, som sysselsetter mange i Tromsø, svært vanskelige utfordringer å hamle opp med. Likevel har de spilt veldig på lag med lokale og nasjonale myndigheter; med økt vakthold, begrenset publikumskapasitet, begrensede åpningstider og skjenkenekt av alkohol.
De ansatte har flydd rundt bordene med linjaler, ansatt ekstra dørvakter, ommøblert for å skape større avstand og oppfordret kunder til å registrere seg for å kunne spore eventuelle smitteutbrudd. Og de har fulgt lydige etter, mens oppsparte midler og bufferkapital har tæret. På kjøpesentre og i butikker har man også måtte koste på seg økt vakthold og ekstern hjelp til regulering av kundemassene.
Med dette bakteppet er det virkelig underlig at det nå meldes daglig om kaos på bussene i kommunen. Troms fylkestrafikk kan heller ikke bare skyve ansvaret over på passasjerene, ved å be folk la bussen passere og vente på neste, om de ser at det er fullt. Det er ikke slik det fungerer. Og hvis du allerede sitter på bussen og det ryr inn med folk, hva skal du da gjøre? Det sier seg selv at det eneste som nytter er at Troms fylkestrafikk selv går inn med egne tiltak her, fra hyppigere bussavganger i rushtiden på morgen og ettermiddag, til igjen å markere deler av sitteplassene.
Det er også et snodig signal å sende ut, når smittevernoverlege Trond Brattland til iTromsø prøver å roe folk ned ved å si at «Det er folk som har vært ute og reist som er blitt smitta. Sannsynligheten for å bli smitta på bussen er liten […] Folk må ta ansvar selv». For dem som kjenner konkursen true rundt neste kvartal, som følge av økonomisk kollaps etter pandemirelatert kundesvikt, må ei slik melding oppleves mildt sagt umusikalsk.
I dette bildet er det for øvrig viktig å gi skryt og applaus til sjåførene, som virkelig er helt uskyldige oppi alt. De er snarere heller den gruppa som skal ha ros for å frakte folk til og fra hjemmene sine, mens de prøver å holde rutene sine, samtidig som de utsetter seg for smitte.