Studentsamskipnadens innføring av forbud mot besøk på studenthyblene fremstår nettopp som et slikt tilfelle. Mens regjeringen rett etter nyttår nøyde seg med å anbefale folk om ikke å gå på privat besøk til hverandre, knuste Studentsamskipnaden likeså godt til med et forbud mot det samme.

Begrunnelsen for forbudet synes å være at studentene bor i bofellesskap, et kollektiv der man i enkelte fellesarealer må omgås sine medstudenter. Ved å forby besøk skulle man ivareta alles interesser – også de som av gode grunner ikke ønsker en ansamling av flere folk i fellesarealene. Og derigjennom naturligvis å bidra til redusert smittespredning.

Studentsamskipnaden skal ha ros for å tenke smittevern, men man kan ikke i det godes tjeneste velge bort gjeldende rett. For det virker ganske klart at samskipnaden ikke har anledning til å innskrenke studentenes rettigheter med et pennestrøk. Som leieboer har studentene ganske utstrakt selvbestemmelse over bruken av boligen de leier. I utgangspunktet kan studentene som andre leietakere selv bestemme hva de gjør i sitt hjem og hvem de har besøk av.

Ifølge førsteamanuensis Marius Storvik ved juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø følger det av både grunnloven og menneskerettighetskonvensjonen at alle har rett til å ha sitt privatliv og sitt hjem i fred. Noen mulighet til et så inngripende tiltak som et midlertidig besøksforbud finner han ikke noen lovhjemmel for, og konkluderer derfor med at Studentsamskipnadens forbud er ulovlig.

Så kan man innvende, forbud eller anbefaling, er det egentlig den store forskjellen? Det er det. Ikke minst må man ved brudd på et forbud kunne forvente sanksjoner, fra samskipnaden eller eventuelt politiet, sanksjoner som videre kan stadfestes av domstolene. Etter alt å dømme fins det ikke noen slike grunnlag i denne saken, og direktør Hans Petter Kvaal bekrefter da også at Studentsamskipnaden ikke har hatt noen intensjon om å forfølge eventuelle brudd på det forbudet de selv innførte.

Onsdag ettermiddag ble det klart at Studentsamskipnaden velger å «oppheve» forbudet før opprinnelig planlagt, uten at Kvaal av den grunn angrer på forbudet, men tvert imot står fast ved at det var en riktig beslutning. Det er noe merkelig i at Studentsamskipnaden i det hele tatt valgte å legge seg på en slik forbudslinje. I forbindelse med et tilsvarende forslag i fjor høst skal man ha konkludert med at innføring av besøksforbud høyst sannsynlig var ulovlig. Førsteamanuensis Storvik påpeker dessuten at Studentsamskipnaden i Oslo har fått regjeringens avslag på et tilsvarende ønske om å begrense studentenes muligheter til besøk.

Det er topp at Studentsamskipnaden vil gjøre det den kan for å bidra til mindre smitte i studentmiljøet, men innføringen av et forbud var dessverre like unødvendig som det er uklokt. Man må huske på at det rundt på studenthyblene sitter studenter som ofte kommer langveis fra, og som ikke alltid har så mye mer sosial kontakt enn de har med medstudenter på campus, en kontakt som for mange har vært sterkt redusert som følge av mye digital undervisning.

Det er også verdt å ha i mente at regjeringen faktisk vurderte forholdene for enslige annerledes enn for andre da de forsterkede smitteverntiltakene ble innført og anbefalingene justert, nemlig ved at «aleneboende kan ha besøk av eller gå på besøk til én til to faste venner eller én fast husstand».

Smittevernproblematikken ved samskipnadens studenthybler burde fra starten av vært løst annerledes. I stedet for å tre et trolig ulovlig forbud ned over hodet på leietakerne, kunne man ha en gitt alle en klar beskjed om hvilke konsekvenser samskipnaden mente regjeringens nye anbefalinger måtte få i praksis. For behovet for en felles forståelse for de gjeldende smitteverntiltakene rundt om i bofellesskapene synes åpenbar, når man skal ivareta alles interesser.