«Troms politidistrikt blant de verste i landet på seksuell trakassering: – Trengs en kulturendring»
Tittelen kunne man lese i en artikkel hos iTromsø sist torsdag, etter en gjennomgang av Politidirektoratets arbeidsmiljøundersøkelse. Undersøkelsen viste at Troms politidistrikt ikke hadde mye å være tilfreds med.
Verre sto det likevel til andre plasser, uten at det er noen trøst. I Politiets utlendingsenhet varsler så mange som ti prosent av de ansatte å ha opplevd støtende eller ubehagelig oppmerksomhet knyttet til egen kropp eller utseende.
Seksuell trakassering er ille nok i seg selv. Men når det utøves av dem som skal ivareta lov og orden får det en helt annen alvorlighetsgrad. I politiet må man kunne forvente at disse hendelsene er ikke-eksisterende. Politiet sliter fra før med lav oppklaringsprosent og høy henleggelsesprosent av anmeldelser knyttet til seksuell trakassering og voldtekt, samt høye mørketall av tilfeller som ikke anmeld. At det stadig avdekkes tilfeller usunn kultur i politiet knyttet til seksuell trakassering og uakseptabel adferd, bidrar uten tvil til å svekke tilliten til politiet.
Da er ikke funnene i arbeidsmiljøundersøkelsen et isolert problem for politiet, men et strukturelt problem. Dette kommer uhyggelig kort tid etter en MeToo-bølge som burde ha åpnet øynene for aktører som besitter så mye makt som politiet.
Når vi samtidig har friskt i minne hvilke rystende opplysninger som fremkom om enkelte deler av politiets utdanningsløp, hvor det ble avdekket misbruk av posisjon for å oppnå seksuelle handlinger i bytte mot gunstige vakter eller gode referanser, kan dette vitne om en utbredt ukultur.
Her holder det ikke med innøvde gloser om «nulltoleranse for seksuell trakassering i politiet». De må vise resolutt handling for å få ryddet opp møkka i egne korridorer, samt være åpen om både funn og grep de tar for å bygge opp tillit igjen.