Leder:

Uten utlendingene sliter vi

Regjeringen stenger grensene i kampen mot den ekstra smittsomme utgaven av koronaviruset.  Det kan fort skape trøbbel for en viktig del av norsk matvareproduksjon.

Tegning: Odd Klaudiussen 

leder

Det er i utgangspunktet fullt forståelig at regjeringen vil stramme kraftig inn på utlendingers adgang til Norge. Fra andre land, som for eksempel Irland, har man sett at det muterte koronaviruset på kort tid kan endre koronasituasjonen fra en oversiktlig situasjon med lave smittetall til en nærmest kaotisk, ukontrollert smittespredning. Selv om den fryktede virusvarianten alt er konstatert her i landet, først og fremst med utbruddet i og rundt Oslo, ønsker Norges smittevernmyndigheter nå å begrense importsmitten. Gjennom å stenge grensene vil man kjøpe seg ekstra tid.

Innføringen av de strenge innreisereglene skjer etter faglige anbefalinger fra både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, men spørsmålet er om myndighetene i tilstrekkelig grad har tatt høyde for konsekvensene når nær sagt alle utlendinger som ikke allerede er bosatt i Norge skal stenges ute fra landet. De nye innreisereglene kommer i tillegg til de tidligere innførte kravene om fremvisning av negativ test før ankomst til Norge, til obligatorisk koronatesting ved grensen og dessuten til lovpålagt karantene.

I utgangspunktet gjelder innreiseforbudet alle utlendinger, men det er gjort enkelte unntak – blant annet for utenlandske sjømenn og personell innen luftfart, utlendinger som driver gods- og persontransport og som jobber innenfor definerte, kritiske samfunnsfunksjoner. Heller ikke helsepersonell fra Sverige og Finland, som jobber i den norske helse- og omsorgstjenesten, er omfattet av innreiseforbudet.

Utenlandske sesongarbeidere i fiskeriene er imidlertid ikke unntatt de nye innreisereglene. Det er heller ikke utenlandske bygningsarbeidere. Næringene er to eksempler på sektorer som er helt avhengige av utenlandsk arbeidskraft for å få hjulene til å gå rundt. Skulle betydelige deler av disse næringene stoppe opp, vil det kunne få store ringvirkninger.

De som står i fare for å bli tungt rammet av innreiseforbudet følger derfor utviklingen med stor spenning. Ikke minst er man spent på lengden av tiltaket, altså om innreiseforbudet vil vare utover de to bebudede ukene. Spesielt er situasjonen kritisk for fiskerinæringen i nord, som er blitt helt avhengig av utenlandske sesongarbeidere. Mens enkelte bedrifter allerede har utenlandsk arbeidskraft trygt på plass foran årets skreifiske, venter andre på den utenlandske arbeidskraften i dagene som kommer.

Tidligere i vinter ba fiskeriministeren arbeidsledige og permitterte nordmenn om å melde seg «til tjeneste» til vinterfisket. Dette er et budskap han nå gjentar. Ifølge næringen er det nedlagt en betydelig innsats for å rekruttere lokal arbeidskraft. Imidlertid er norsk fiskeindustri lite attraktiv for norske arbeidere. I vintersesongen er over halvparten av arbeidstakerne i denne næringen utlendinger.

Samtidig som norsk fiskerinæring sliter med å få omsatt fersk fisk på det utenlandske markedet under den pågående koronapandemien, står foredlingsindustrien nå i fare for ikke å få tak i nødvendig utenlandsk arbeidskraft. Om ikke annet viser problemene med stengte grenser hvor internasjonal store deler av norsk matvareproduksjon er.

Det er likevel en fattig trøst. Skreisesongen er et tidsvindu som ikke lar seg affisere av verken byråkrati eller politikk – eller pandemier for den saks skyld. Det er nå skreien er her, og i april er det over. Arbeidsplasser, store pengesummer og hele småsamfunn står og faller på hva de får ut av denne intense og innbringende perioden som har vært en ryggrad i nordnorsk økonomi i alle tider. Her må alvoret synke inn og nødvendige løsninger og tiltak komme kjapt på bordet.