Leder:

Håpløs prosess for Kvaløysletta sykehjem

I over ett år har de ansatte, brukerne og pårørende ved Kvaløysletta sykehjem hatt en hverdag i uvisshet.

  Foto: Tegning: Odd Klaudiussen

leder

I januar i fjor ble det kjent at sykehjemmet var planlagt nedlagt – uten at partene som ble rammet av en nedleggelse hadde blitt involvert. Etter store reaksjoner varslet ordføreren på en pressekonferanse at sykehjemmet slett ikke skulle legges ned likevel. Før det våren 2020 nok en gang ble klart at jo, det skulle faktisk legges ned.

Fremdeles fremstår det uklart om den videre planen er at sykehjemmet skal bli permanent nedlagt eller om det skal renoveres. Og i fall det siste skulle skje: om det finnes penger til det.

Selv om informasjonsbehovet i denne saken har vært enormt, har det nærmest vært ikke-eksisterende. Slikt blir det forståelig nok bråk og rabalder av, og avstanden mellom Kvaløysletta og rådhuset blir plutselig mye lenger i sinn enn den er i geografi.

Selv om det ikke var driftsmidler satt av på budsjett for drift etter sommeren 2020, er sykehjemmet fremdeles i drift. Ansatte og brukere på sykehjemmet lever under et damoklessverd: de vet ikke hvor lenge de skal være der, de vet bare at arbeidsplassen og hjemmet deres skal vekk. Dette bryter med alle forventninger og behov vi arbeidstakere og mennesker har for stabilitet og forutsigbarhet i egen hverdag.

Selvsagt kan noen av kommunens vanskeligheter i denne saken tilskrives koronapandemien. Blant annet så har færre brukere enn estimert dødd, trolig grunnet strengere smittevern. Men pandemien har vi likevel levd med i snart ett år nå, og da må det være mulig å gi noen klare føringer for den videre prosessen på Kvaløysletta.

Prosessen står som skrekk og advarsel for andre offentlige aktører om hvordan man ikke skal gå fram, med minimal involvering av berørte parter før beslutningen er fattet. Dessverre er ikke dette noen enkeltstående sak. Prosessen gir assosiasjoner til kommunens utspill for et halvt år siden om at arbeidstilbudet for funksjonsnedsatte personer, Dreis, plutselig skulle legges ned.

Tromsø kommune har vært så lenge i omstilling at man kan lure på om noen husker noe annet enn omstilling som en normalsituasjon. Med en sånn omstillingskompetanse bør i hvert fall kommunen vite hvordan man behandler de som rammes av upopulære beslutninger. Kommunen må passe seg for å gjøre vanskelige situasjoner mer krevende enn de trenger å være.