iTromsø mener:

Lite fornuftig bruk av utenlandske sykepleiere

Tromsø kommune har et skrikende behov for sykepleiere. Samtidig jobber det rundt 40 sykepleierutdannede i kommunehelsetjenesten som ikke får utøve sykepleieryrket.
leder

Årsaken er at de kommer fra, og har sin utdanning fra, land utenfor EU/EØS-området. Det gjør at de står uten norsk autorisasjon som sykepleiere.

Dette ønsker nå helsepolitikerne i Tromsø å gjøre noe med. Gjennom et vedtak i helse- og velferdsutvalget ber de kommunen presse på for å få Universitetet i Tromsø (UiT) til å starte nødvendige videreutdanningskurs med siktemål om å gi sykepleierutdannede utenfor EU/EØS, muligheten til å skaffe seg norsk autorisasjon.

Tanken er god, og vil neppe måtte medføre all verden av nybrottsarbeid. Ved OsloMet har man allerede utviklet en fagplan og startet denne typen videreutdanning, mens man i Nordland er i gang med et tilsvarende undervisningsopplegg for mennesker med gjennomført sykepleierutdanning utenfor EU/EØS.

Tromsø kommune alene mangler hele 100 sykepleiere. Ser man det gamle Troms fylke under ett, har Nav registrert et behov for dobbelt så mange, ifølge fremlegget til Helse- og velferdsutvalget. Behovet for sykepleiere vil etter alle solemerker øke ytterligere i årene som kommer.

Å rekruttere nødvendig kompetanse til en presset kommunehelsetjeneste er selvfølgelig langt fra enkelt i et slikt arbeidsmarked. Derfor er det et paradoks at det går flere titalls fastboende, sykepleierutdannede rundt i Tromsø som mer enn gjerne skulle ha besatt de mange ledige jobbene.

Om de bare hadde fått muligheten til det, altså. Ikke bare bor og lever de her i kommunen, de jobber sågar i Tromsø kommune - som helsefagarbeidere. Fordi de ikke har tilstrekkelig etterutdanning og norsk autorisasjon.

Nepthalie Mariano (36) er fra Filipinene, men har bodd i Norge i syv år. Nylig uttalte hun til iTromsø at hun gjerne skulle tatt nødvendig videreutdanning for å kunne søke på ledige jobber som sykepleier. Hun og flere av hennes kollegaer i samme situasjon vil gjerne bruke kompetansen de tok med seg fra hjemlandet, men kan i dag knapt utføre selv de enkleste oppgaver på grunn av manglende autorisasjon.

Selvfølgelig er det helt nødvendig at norske helsemyndigheter forsikrer seg om at alle som jobber i norsk helsevesen besitter tilstrekkelig kunnskap og kompetanse. De skal jobbe med sårbare mennesker, og det må naturligvis stilles krav til både godkjent utdanning og gode språkkunnskaper fra alle som skal jobbe som sykepleiere i Norge. Like fullt virker det svært lite hensiktsmessig at ikke helsetjenesten klarer å sikre seg – og formalisere – den kompetansen som faktisk er her, attpåtil når behovet for deres tjenester er skrikende.

Vi håper UiT ser den samfunnsmessige gevinsten av å starte et undervisningsopplegg som kan gi flere utenlandske sykepleiere nødvendig autorisasjon i Norge. Slik kan det voldsomme behovet for flere hender og hoder i dette yrket, om ikke elimineres, så i alle fall reduseres.