Det raknet nemlig for Gunnar denne uka. Igjen. Det skulle ikke mer til enn et helt forutsigbart, standard utspill fra Erlend Svardal Bøe, Høyres førstekandidat til Stortinget i Troms, og gruppeleder i Tromsø. Utspillet lød, som de gjerne gjør fra Høyre i opposisjon, at kommunen er næringsfiendtlig. Det skjedde etter at kommunale Tromsø Havn leide ut et lokale i den nye havneterminalen, uten at lokalet var klart for drift, og uten at dette var tilstrekkelig orientert om til leietakeren. Det høres i hvert fall ikke særlig næringsvennlig ut.

Høyre har stor troverdighet på næringspolitikk, og har aldri latt en sjanse gå fra seg til å kritisere motstandere, om det offentlige stikker kjepper i hjulene på privat kapital.

Men det fant ikke Gunnar Wilhelmsen seg i. Ikke denne gangen.

– Vi har en tett dialog med næringslivet. Jeg har møter med dem hver 14 dag, startet han med å si.

Som om Tromsø kommunes holdning til næringslivet har noe som helst å gjøre med hvor mange møter ordføreren har med denne ubestemte enheten «næringslivet». Men ordføreren ga seg ikke der, han hadde fått vann på mølla:

– Påstanden om at Tromsø kommune er næringsfiendtlig får Bøe ta med seg ned til Oslo når han snakker dritt om Tromsø, svarte en tydelig brydd Wilhelmsen, på Høyre-toppens utspill.

Det kan late til at byens ordfører mangler impulskontroll. Det ville ikke vært vanskelig å svare på et saklig og konstruktivt vis, heller enn å ta i bruk infantile karakteristikker om at meningsmotstanderne hans «snakker dritt».

Og den «pell deg vekk fra byen, om du skal være kritisk»-holdning er ulekker nok i småsamfunn, og har overhodet ingenting å gjøre på et ordførerkontor. Høyres Erlend Svardal Bøe ga sågar klar beskjed om at ordførerens utbrudd var useriøst:

– Slik bør ikke en ordfører oppføre seg, slo han tørt fast. Det er vanskelig å være uenig med ham.

Wilhelmsen hadde helt minimalt med politisk erfaring før han ikledde seg ordførerkjedet. Det kan virke som at konseptet «opposisjon» er noe uklart for byens nye ordfører, og noe han kanskje mener han hadde klart seg best uten. Men det er ikke bare opposisjonens rett, men også deres plikt, å fungere som en korreks for sittende styresmakter. Dette står øverst på side 1 i politikkens ABC.

Erna Solberg forsøkte i sin første statsministerperiode på et svært lite vellykket utspill om at Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg «snakket Norge ned» når de kritiserte regjeringa. Da var det ikke måte på hvor dumt og usaklig Ap-politikere mente Solbergs utspill var. De samme Ap-medlemmene burde kanskje gi noen velmenende råd til Tromsøs ordfører.

Det er bekymringsfullt at ordføreren ikke klarer å skille mellom anstendig politisk debatt og skittkasting. Opposisjonen skal ikke være lojal mot posisjonens politiske prosjekt.

Det er verdt å minne ordføreren om uttalelsen fra Tromsøs nye kommunedirektør, Stig Tore Johnsen. Topplederen som ordføreren sjøl har ansatt, og som har rikelig med erfaring fra næringslivet, uttalte i forkant av sin tiltredelse at han hadde et inntrykk av kommunen som næringsfiendtlig.

Det er ikke drittkasting. Det er en oppriktig beskrivelse av hvordan kommunen blir oppfattet blant noen næringsaktører.

Wilhelmsen bør tenke over hvilke ord han bruker. Han har den pussige uvanen å dele ut kallenavn til folk. Enten han kaller rådgiverne sine merkelige navn i påhør av andre, eller lager merkelige kallenavn til byens journalister og fotografer, eller kaller gruppemedlemmene i Ap for navn på nabokommunene til der de har sitt opphav.

Det er heller ikke første gang Wilhelmsen gir Høyres ledere i Tromsø det glatte lag. I 2008 kalte han Høyres daværende gruppeleder – og senere byrådsleder – Øyvind Hilmarsen for «ei pappeske».

Det er blitt stadig vanligere blant politikere å gi motstandere kallenavn. Som når Frp-leder Siv Jensen i fjor lanserte begrepene Ulve-Audun, Vingle-Jonas og noen enda mindre kreative kallenavn. Den verste i klassen er en viss avgått president i USA. Slik fremferd forenkler og fordummer den offentlige samtalen og den politiske debatten.

Det har åpenbart sin sjarm med en «bygut» som er litt røff i kantene, men som ordfører bør man etterstrebe et minimum av takt og tone. Den ordbruken og retorikken vi har vært vitne til, fungerer kanskje blant karene i «Gutteklubben Kuken», men det egner seg dårlig i det offentlige rom. Wilhelmsen er ikke lenger bare en representant for seg sjøl og sitt eget selskap, men en av Tromsø og Arbeiderpartiets fremste talspersoner. Det er på tide at han begynner å opptre slik, også.

Dette handler ikke om at folk blir krenket eller ikke tåler tøffe debatter. Det handler om hva slags standarder vi kan forvente av menneskene som besitter samfunnets mest fremtredende posisjoner, og at vi ikke godtar simple hersketeknikker fra en sittende ordfører, når han møter motbør.

Wilhelmsen har uttalt at han skulle ønske han hadde en periode bak seg i kommunestyret før han ble ordfører. Det er det ikke vanskelig å gi han rett i.

Ordføreren har så langt ikke klart å skape noen «ny politisk kultur» i Tromsø. I den grad vi er vitne til noen kulturendring i Tromsø-politikken, så er det stadig flere saker som tyder på at Wilhelmsen trekker i feil retning.