Vi kommer ikke utenom at det i høst vil bli fornyet temperatur om sammenslåinga av Troms og Finnmark fylkeskommune. En sammenslåing fylkene ikke ba om, men som Stortinget likevel valgte å gjennomføre, uten den helt tydelige visjonen for hva det skulle føre til. Men for et rabalder det skulle bli: Hvem kunne ant at det var mulig å mønstre så mye følelser for fylkeskommunen?

Nå kan det ende med at hele reformen blir reversert og at grensa mellom Troms og Finnmark atter blir trukket.

Regionreformen har blitt et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå, når man gjennomfører en reform ingen egentlig tror på eller ønsker. Reformen er det nærmeste man kom å forene standpunktene i regjeringa, som spriket mellom å ville bygge opp og legge ned hele forvaltningsnivået.

Sammenslåinga ble ikke til uten kamp fra institusjonene sjøl, og vi kan jo bare spekulere i hvor mange titalls millioner kroner som har gått med i dragsuget i Troms og Finnmark fylkeskommunes kamp mot regionreformen – både før og etter den er innført. Både folkeavstemning, PR-apparat og omorganiseringer har krevd enorme ressurser, heller enn å rette oppmerksomhet mot kjerneoppgaver som kollektivtransport og videregående utdanning. For mens identitetsparolen har vaiet høyt, har de store taperne vært gruppene som er avhengig av fylkets velferdstjenester.

For mens det hyttes med nevene mot Stortinget, har fylkestinget rukket å gjøre kutt i hurtigbåt-, buss- og fergetilbudet i hele det nye fylket. Det spørs om det er noen trøst at politikerne som har lovet å legge ned denne nye regionen har flottet seg med et gjevt, nytt fylkesordførerkjede, litt fylkeskommunal «bling-bling» til 150.000 kroner.

Nå kan det hende vi rykker tilbake til start, ettersom det politiske presset er stort på partiene på venstresiden som har varslet reversering av sammenslåinga, om de vinner valget til høsten.

Verken oppheving av sammenslåinga eller dagens situasjon er ideell. Vi ble lovet effektivisering og avbyråkratisering som følge av regionreformen. Istedenfor har vi fått nye mellomledernivå, høyere lønninger for toppledere og masse doble funksjoner. Heller enn effektivisering har alle leddene i institusjonen jobbet for vekst og forsvar av sin egen eksistens. Ergo har man fått alle problemene, kranglene og utgiftene en sammenslåing gir, uten at byråkratisk nedbygging og ønskede besparelser har veid opp og gjort det verdt.

Fylkestinget er heller ikke noen skinnende stjerne i det norske demokratiet. I tillegg til dårlig representasjon av fylkets faktiske demografi, blir det ofte en slagmark for ulike lokalpolitiske interesser. Dette fører til alle slags merkelige vedtak og hestehandler som igjen fører til for eksempel svindyre samferdselsprosjekt som vanskelig lar seg forklare rasjonelt.

Det hadde også vært en interessant øvelse å spørre et utvalg innbyggere om det hvem som er fylkesrådsleder. Eller hva de tror en fylkesvaraordfører egentlig gjør En fersk undersøkelse viser at kun 2,6 prosent av landets befolkning mener det er fylkeskommunen som best ivaretar deres interesser.

Vil alt bli bedre med en oppheving av regionreformen? Nei, virkelig ikke. Det er på tide å diskutere om fylkeskommunen som sådan fungerer etter hensikt, og om offentligheten og velgerne har noe som helst forhold til fylkestinget som en demokratisk arena. Heller enn å tviholde på et byråkrati som ikke fungerer, kan vi ruste kommunene som velgerne har et tett forhold til, og hvor de i mye større grad kan ansvarliggjøre politikerne for deres prioriteringer.

Det er mange tilbud som i dag går på tvers av kommunegrenser, som bør kunne løses på mer hensiktsmessige måter enn vi gjør i dag. Et råd bestående av samtlige kommuner i landets ulike landsdeler ville kunne vært en løsning.

Det er på tide at Høyre og Frp børster støv av sine primærstandpunkt om å legge ned fylkeskommunen. Partiene har også meget å bevise om de skal ha troverdighet på avbyråkratisering av offentlig sektor – et budskap de er svært tydelig på i opposisjon, men handlingen har uteblitt i deres år i regjering.

Hvis vi får de fylkespolitikerne vi fortjener, er det ikke mye til folk som bor i nord. Da det forrige fylkesrådet i Troms skulle tre av, søkte nesten samtlige etterlønn, til tross for at de hadde jobber eller pensjon å gå til. De misbrukte sikkerhetsnettet laget for å gi stabilitet til dem som går inn i politikken og ikke har en jobb å gå tilbake til. For den grunn alene bør de være uskikket til å forvalte den offentlige pengesekken finansiert av meg og deg.

Bladet Nordlys rapporterte i fjor om «divisjonsdirektører» (divisjon er det nye mellomledernivået som ble innført etter sammenslåinga, over avdelingene. Red.anm.) som bor i henholdsvis i Tromsø og Vadsø og som pendler om hverandre fordi de bor ved «feil» kontorsted. I tillegg betaler fylkeskommunen for leiligheter i både Vadsø og Tromsø for pendlerne som reiser øst og vest. Regninga tar du og jeg.

Spørsmålet koker ned til demokrati og pengebruk. Er det fornuftig å finansiere et tredje forvaltningsnivå som i dag, som virker vel så opptatt av å forvalte sin egen rolle, heller enn å konsentrere seg om tjenester til innbyggerne?

De aller fleste av oss betaler ikke vår skatt med glede, men med forståelse. Forståelse for at velferd koster penger, men at vi bidrar når vi kan og får støtte av storsamfunnet når vi har behov for hjelp. Men denne tilliten og forståelsen fordrer at pengene brukes på nettopp velferd og tjenester som gagner befolkninga.

En ny offentlig, ressurskrevende krig mellom to oppkonstruerte regionale forvaltningsledd om hvor fylkesgrensa skal gå, bør ikke være innenfor kjerneoppgavene til offentlig sektor. Heller enn å bli effektivisert og avbyråkratisert har fylket i enda større grad blitt et offentlig pengesluk.

Da er ikke løsninga ei reversering. For selv om det er fristende å tenke slik, var ikke alt bedre før.

Tiden er inne for å legge ned fylkeskommunen.