I dag, 12. mars, er det nøyaktig ett år siden statsminister Erna Solberg gikk på talerstolen og uttalte: «I dag kommer regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid.»

For alle som fulgte pressekonferansen var det klart at dette var et øyeblikk for historiebøkene. Norge hadde opplevd smittespredning som ikke kunne spores til smitte i utlandet. Landet skulle stenge ned.

Vi trodde kanskje vi var forberedt, men pressekonferansen 12. mars 2020 var like skremmende som den var uvirkelig. Det var som man ikke helt trodde det man hørte da statsminister Solberg og helse- og omsorgsminister Bent Høie ramset opp det ene nasjonale forbudet etter det andre, på område etter område i det norske samfunn.

I året som er gått siden er vi blitt vant med nye innstramminger, påfølgende oppmykninger – og nye runder med innstramminger. «Tiltakene kommer til å ha stor innvirkning på vår personlige frihet», sa statsministeren for ett år siden.

Hun varslet om en ny tid. En tid der folk ikke lenger skulle håndhilse i møte med andre, ikke klemme sine nærmeste. Det startet med en ekstrem usikkerhet, der mange i panikkartet frykt startet hamstring av enkelte typer dagligvarer, og heldigvis fortsatte i et noe roligere tempo med hjemmeskole og hjemmekontor, med munnbind, med lange vattpinner i nesa. Vi har lagt bak oss et år preget av fremmedartede begreper som kohorter og R-tall, men også tradisjonsrike begreper som dugnad.

Informasjonsbehovet til tromsøfolk har vært stort, meget stort, og vi har det siste året brukt mye av våre tilgjengelige ressurser til å rapportere om koronasituasjonen. I Tromsø kommune har vi hatt et dyktig koronateam som over lang tid har jobbet under høytrykk. Koronateamet ble i denne avisen kåret til «Årets tromsøværing 2020», i våre øyne en usedvanlig verdig prisvinner.

Vi er imponert over det lokale smittesporingsarbeidet. Vi har en grunnleggende forståelse for de fleste tiltakene som innføres i arbeidet med å bekjempe lokale smitteutbrudd. Vi håper og tror at massevaksinering er veien ut av denne pandemien.

Men det er ikke pressens oppgave å heie på eller slutte opp om myndighetene. Vel har pressen en viktig oppgave i å informere offentligheten, ikke minst i kaotiske tider som vi opplever nå, men først og fremst er vårt samfunnsoppdrag å stille spørsmål på vegne av dere lesere. Derfor må vi også stille de ubehagelige spørsmålene, i arbeidet med å belyse mulige kritikkverdige forhold. Ja, det må til, også under en pandemi. Kanskje nettopp da – under en nasjonal krise.

Noe annet ville fort nærme seg propagandavirksomhet.

Det må være opp til dere lesere å avgjøre om vi utfører oppgaven tilfredsstillende. Enkelte mener garantert at vi ikke er kritisk nok. Andre mener vi ikke bør stille vanskelige spørsmål, men tvert imot ha en oppdragende rolle i offentligheten – få folk til å stole på at myndighetene gjør så godt de kan.

Slike reaksjoner er forståelige. Vår oppfatning er uansett at pressen både skal etterlyse og ettergå faglige begrunnelser for tiltak som innføres og begrenser folks liv. Videre er det ikke bare legitimt, men helt nødvendig å stille spørsmål ved omfang, virkning og fordeling av koronavaksineringen.

Vi tror at en slik løpende offentlig diskusjon er en betingelse for at vi best mulig skal komme oss ut av den pågående pandemien.

For alt går ikke på skinner under kriser. Ikke da heller. Det så vi et eksempel på så sent som i går, torsdag, da først lokale og deretter nasjonale helsemyndigheter valgte å sette vaksineringen med AstraZeneca-vaksinen på pause. Årsaken var mistanke om mulige alvorlige bivirkninger.

En fruktbar offentlig diskusjon fører til nødvendige endringer. Som da det fra flere hold ble stilt spørsmål til helsemyndighetenes første smittevernapp, som viste seg personvernmessig å være høyst problematisk. Eller da Stortinget på nyåret valgte å overkjøre regjeringens ønsker om skjenkeforbud, og dessuten fikk endret koronakompensasjon. Verken regjering eller statlige helsefaginstanser sitter til enhver tid på den eneste mulige og riktige løsningen. Det er det ingen som gjør.

Et viktig premiss for at pressen skal kunne levere god journalistikk og kunne ettergå både lokale og sentrale myndigheter, er utstrakt åpenhet og nødvendig tilgang på informasjon. Men pressen har også et overordnet ansvar for at ulike syn kommer fram i offentligheten. Herunder upopulære eller alternative syn, for eksempel i form av debattinnlegg med velbegrunnet argumentasjon.

I ett år har vi levd våre liv mer eller mindre i skyggen av en farlig, og potensiell dødelig, verdensomspennende epidemi. Det kan oppleves både stressende og utmattende. Vi må ta vare på hverandre så godt vi kan.

I pressen må vi samtidig sørge for at historikerne har det best mulige utgangspunktet når historiebøkene etter hvert skal skrives.