22. juli vil for all fremtid være knyttet til den grusomme udåden der 77 mennesker ble drept, i et terrorangrep iscenesatt av en mann med forkvaklede og farlige ideer og forestillinger. Uansett hvor man var da de verste voldshandlingene i moderne tid utspilte seg på norsk jord, husker nok de fleste hva de gjorde og hvem de var sammen med denne helt uvirkelige dagen. Ennå husker nok mange hva de tenkte og hva de følte 22. juli 2011. For mange er det et før og et etter.

Ti år gir en ekstra grunn til at vi som samfunn minnes alle de som aldri kom tilbake, men også til å sende varme tanker til de som kom tilbake, de fleste av dem bare ungdommer, ofre for ondskap og terror. Pårørende og overlevende har i årene som har gått måtte slite med savn og traumer. Av de døde på Utøya, var tre fra Troms og fire fra Finnmark. Flere av de 495 menneskene som ble rammet, men som overlevde 22. juli for ti år siden, var fra Tromsø.

Massedrapenes brutalitet og meningsløshet etterlot seg en nasjon i sjokk og sorg. Men kollektiv lidelse har det med å blekne med tiden. Man står i fare for å glemme med årene. Derfor er det viktig at hendelsene og bakgrunnen for den råskapen vi var vitne til 22. juli 2011 minnes og markeres over hele landet.

Vi må minne hverandre om terroren ved regjeringskvartalet og på Utøya. Vi må videre minne oss selv om at ekstrem ideologi – som graderer menneskers verdi etter rase, legning, kjønn eller religion – fortsatt gir næring til politisk vold og terrorisme.

Ekstreme holdninger kan under gitte betingelser utarte til ekstreme og voldelige handlinger. At det finnes mennesker med stort potensial for ondskap, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn, har historien vist oss en rekke ganger. Eksemplene er dessverre flere også i de få årene som har gått siden angrepet på Norge i 2011.

Statsforvalter Elisabeth Aspaker tok nylig initiativ overfor kommunene i Troms og Finnmark med oppfordring om at man starter planleggingen av en tiårsmarkering 22. juli. Især anmodes kommunene som mistet noen av sine innbyggere til å markere dagen.

Ifølge ordfører Gunnar Wilhelmsen er det foreløpig ikke er tatt en avgjørelse om Tromsø kommune skal planlegge for en tiårsmarkering, men til iTromsø sier Wilhelmsen at det er naturlig at tiårsdagen blir markert også i Tromsø.

Det er det utvilsomt. Selv om ingen av de 77 drepte hadde hjemmeadresse Tromsø, hadde mange av dem som ble utsatt for terroren tilknytning til byen. Vi tar det nærmest for gitt at Tromsø kommune vil markere tiårsdagen for angrepet på Norge.

Riktignok har den pågående koronapandemien ført til at man for tiden knapt kan planlegge for mer enn én dag av gangen. Hvordan smittevernsituasjonen er i midten av juli er det ingen som har svar på, men vi har full tiltro til at Tromsø kommune vil sørge for en god og verdig markering, også smittevernhensyn tatt i betraktning.

22. juli rammet i bunn og grunn oss alle, fordi det var et angrep på vårt norske demokrati. Det kan vi ikke tillate oss å glemme.