Derimot handler det om alle de tusenvis av frivillige i norsk redningstjeneste. De som er vinterens – og ikke minst påskens – helter.

Historien til den frivillige redningstjenesten i Norge nærmer seg 100 år. Med en såpass lang historie og med en så omfattende tilstedeværelse i norsk samfunnsliv, er det en fare for at frivilligheten tas som en selvfølge i Norge. Det er det absolutt ingen grunn til.

Det er ingen grunn å ta for gitt at det sitter mennesker klare for å rykke ut på frivillig basis for å hjelpe dersom man skader seg, blir tatt av skred eller går seg bort i påskefjellet. Eller om man ender opp værfast, eller av annen grunn trenger hjelp i fjellet.

Derimot skal vi være takknemlige og prise oss lykkelige over at vi har denne fantastiske frivilligheten i Norge.

Det er flere ulike aktører i den norske redningstjenesten som bistår med søk, redning og førstehjelp i ulike sammenhenger. I Røde Kors Hjelpekorps har de 5.000 aktive frivillige fordelt på 300 lokale hjelpekorps, mens redningstjenesten til Norsk Folkehjelp Sanitet har rundt 2.000 frivillige mannskaper til rådighet over hele landet. Også fra andre organisasjoner og foreninger stiller det frivillige med spisskompetanse, når situasjonen krever det.

Selv om de får grundig og profesjonell opplæring, i stor grad gjennom sine egne organisasjoner, er det altså ubetalte kvinner og menn med høyst ulik bakgrunn som rykker ut. Det er personer som på sin egen fritid tidvis utsetter seg for meget store påkjenninger, både fysisk og psykisk, for å hjelpe oss andre.

Ulykker forhåndsmeldes som kjent ikke. Selv om årets påske har vært av den rolige sorten i vårt område, uten de mest alvorlige ulykkene når dette skrives, har de frivillige redningsmannskapene like fullt vært i beredskap. I år som i fjor, og de mange årene før. En hyttebrann ved Altevatn og et par skiløpere som måtte søke ly for uvær på ei nødbu på Kjølen er blant oppdragene de frivillige har vært sendt ut på denne påsken.

Heldigvis har årets påske vært uten de mest alvorlige konsekvensene, men hendelsene minner oss om hvor lett og plutselig ulykker skjer i den ville naturen som omgir oss. Å kunne benytte seg av denne naturen, sommer som vinter, er ikke bare av stor helsemessig gevinst. For mange er naturen kanskje den viktigste grunnen til at man velger å bosette seg her – og/eller velger å bli boende.

Men naturen er lunefull, ikke minst vinterstid. Det ser man godt i vårt fylke – som er det ubestridte «skredfylket». Ofte mangler det verken på erfaring eller kompetanse når turgåere tas av snøskred. Tvert imot viser det seg at mange er godt fjellvante, har godt utstyr og god teoretisk kunnskap.

Det kalles gjerne «den menneskelige faktor». Man ender opp med å gjøre et dårlig valg til tross for at man i teorien vet bedre. Etter årets påske konkluderer imidlertid leder i Norsk Folkehjelp Sanitet, Vegard Eidissen Lindbæk, at folk har vært flinke til å velge tur etter evne. Og ikke minst har turgåere som har fått problemer vært flinke til å varsle fra – og greid å ta hånd om seg selv til hjelpen kommer.

At mennesker, unge som eldre, legger ut på turer i fjellene som omgir denne byen er et nær sagt ubetinget gode. Det vi skylder de frivillige redningsmannskapene som står klare til utrykning, er imidlertid å utvise tilstrekkelig forsiktighet og aktsomhet – og gjøre så fornuftige valg som mulig når man er ute på tur.