Leder:

Tøft oppgjør med fornuftig utgang

Det er gledelig for alle at meglingen mellom arbeidsgiverorganisasjonen NHO og arbeidstakerorganisasjonene LO og YS førte til en løsning som partene ser ut til å kunne leve med.

TEGNING: Odd Klaudiussen 

leder

Søndag ettermiddag kom man til enighet i lønnsoppgjøret for store deler av privat sektor. Da hadde de respektive forhandlingsdelegasjonene sittet 13 timer på overtid i håp om å finne en farbar vei ut årets megling. Den veien fant partene ved hjelpe av riksmegleren, og LO og YS slapp dermed også denne gangen å ta sine medlemmer ut streik i et såkalt mellomoppgjør.

Det litt spesielle ved årets oppgjør er at de to store arbeidstakerorganisasjonene har godtatt en løsning som er forventet å gi medlemmene en reallønnsnedgang. Mens rammen for årets lønnsoppgjør endte på 2,7 prosent, er prisstigningen ventet å være på 2,8 prosent. Det er med andre ord ikke snakk om noen stor nedgang, men likevel.

I den situasjonen Norge befinner seg i, med en pågående verdensomspennende pandemi, ville det utvilsomt være ekstra uheldig dersom store deler av samfunnet skulle rammes av en streik i privat sektor. Selv om LO-leder Peggy Hessen Følsvik før forhandlingene uttalte at det ville bli streik dersom man ikke endte med en lønnsvekst tilsvarende den forventede prisstigningen, konkluderte hun i etterkant med at differansen på 0,1 prosent utgjorde 30 øre timen – og at de ikke kunne sende medlemmene sine ut i streik for 30 øre.

Hun har nok rett i at de neppe ville møtt særlig forståelse for noe slikt blant folk flest. Årets oppgjør skal ha vært av det tøffe slaget, der partene mot slutten av forhandlingene skal ha stått temmelig så fastlåste. Forhandlingene skjedde tross alt under i en helt spesiell tidsepoke, med de omfattende samfunnsmessige konsekvensene en pandemi i seg selv medfører.

Utgangspunktene til partene var nok derfor også like forståelige som de var uforenlige, og løsningen kom da heller ikke på plass før partene til slutt godtok at riksmegleren kunne utarbeide et forslag til skisse.

At partene til tross for slike svært motstridende føringer likevel kommer til enighet om en løsning, vitner om en rotfestet ansvarlighet blant partene i norsk arbeidsliv. Det skal vi som nasjon prise oss lykkelige for, ikke minst i år. Med mange arbeidsledige, mange permitterte og med mange bedrifter som sliter tungt økonomisk, må nå alt handle om å få store deler av norsk arbeidsliv i gang igjen. Alt parallelt med at befolkningen i stadig økende grad blir vaksinert mot covid-19.

Snart står oppgjøret i offentlig sektor for tur. Krav skal leveres inn senere denne måneden, og lite tyder vel på at man i utgangspunktet vil si seg fornøyd med en lønnsvekst på 2,7 prosent. For om man liker det eller ei, hersker det liten tvil om at oppgjøret til de såkalte frontfagene i privat sektor virker retningsgivende også for den øvrige lønnsfastsettelsen i norsk arbeidsliv, selv om det naturligvis er slik at alle forhandlinger må skje på selvstendig grunnlag.

Ikke minst har lønnsbetingelsene for sykepleiere og lærere fått en del oppmerksomhet det siste året. De to offentlige arbeidstakergruppene ble i en tidlig fase av pandemien utpekt som spesielt utsatte yrkesgrupper, fordi de i særlig grad sto i første rekke i den nasjonale kampen mot pandemien. Helt fortjent høstet de mye lovord for det arbeidet de gjør, og slik sett hadde de utvilsomt opinionen på sin side.

I den første setningen i Unios inntektspolitiske uttalelse for 2021 heter det at «Unios medlemsgrupper, som alle har gjort en ekstraordinær innsats under pandemien, må få uttelling i årets lønnsoppgjør». Unio er Norges største hovedorganisasjon for arbeidstakere med høyere utdanning, og har over 380.000 medlemmer fordelt på 13 medlemsforbund – deriblant Norsk Sykepleierforbund og Utdanningsforbundet.

Det er ingen tvil om at sykepleiere og lærere ett år etter at hele Norge ble rammet av koronapandemien fortsatt legger ned en betydelig innsats. Men om de kan påregne den samme unike statusen blant folk flest er nok noe mer usikkert. Bølgene med applauser virker å ha stilnet i takt med at stadig flere yrkesgrupper har fått kjenne koronaspøkelset på nært hold – enten det har vært i form av konkret smittefare eller i form av tapte arbeidsplasser i privat sektor.

Selv om man ikke bør undervurdere kampen om opinionen i forbindelse med lønnsforhandlinger, er det selvfølgelig ikke slik at lønnskrav skal vurderes i lys av hvilken posisjon de ulike yrkesgruppene til enhver tid har ute i befolkningen. Vi får håpe at man også i offentlig sektor kommer til en god løsning som alle parter kan leve med i et meget spesielt år.