Spørsmålet som den regjeringsoppnevnte koronakommisjonen har forsøkt å besvare har vært hvordan regjeringen ledet Norge spesielt gjennom den innledende fasen av krisen. Rapporten, som er på godt og vel 450 sider, konkluderer riktignok med at myndighetene samlet sett har håndtert pandemien godt. Man har evnet å omstille seg raskt, og nedstengingen av samfunnet 12. mars i fjor var et helt nødvendig grep.

Totalt sett oppsummerer koronakommisjonen med at strategien til norske myndigheter har ført til færre døde og – så langt man nå kan bedømme – et noe mildere økonomisk tilbakeslag enn øvrige europeiske land. Når rapporten likevel retter knallhard kritikk mot regjeringen, er det fordi den overhodet ikke var forberedt da koronapandemien skyllet over landet.

I rapporten vises det til at det gjennom flere tiår har vært påpekt, både nasjonalt og internasjonalt, at pandemier er den største mulige trusselen samfunnet står overfor. Likevel er det ikke blitt utarbeidet et sektorovergripende planverk for en slik altomfattende krisesituasjon. Da myndighetene endelig valgte å stenge ned landet, var konsekvensene for det norske samfunnet ennå ikke blitt vurdert, til tross for at man lenge hadde vært klar over at pandemien også ville ramme oss i Norge.

Som leder av koronakommisjonen, professor Stener Kvinnsland, uttrykte det på onsdagens pressekonferanse: Man var informert, men det er en alvorlig svikt at man ikke var forberedt.

Dermed ble også tidspresset langt større enn nødvendig på norske helsemyndigheter, som på ulike nivå var preget av faglige uenigheter, manglende samordning og dårlig samarbeid. Noen vil kanskje hevde at regjeringen ikke kunne vite når, hvordan og ikke minst om en pandemi ville bryte ut. Svaret på det er at det kunne regjeringen i det minste påregne.

Advarslene har vært mange, over lang tid. Likevel stilte man med tomme beredskapslagre. Norge møtte pandemiutbruddet med en kritisk mangel på smittevernutstyr, særlig i kommunehelsetjenesten, men også i spesialisthelsetjenesten. Og er det noe tidligere pandemier rundt i verden har vist, så er det hvor kritisk tilgangen på smittevernutstyr er.

Da regjeringen etter hvert klarte å skaffe til veie utstyr, tok Helse- og omsorgsdepartementet for lite hensyn til kommunene, mener granskerne. Kommunene fikk åpenbart en mye større oppgave i hendene enn de kunne være forberedt på. Kommisjonen stiller seg også bak kritikken som blant annet kommuneoverlegene i Tromsø har rettet mot den mangelfulle informasjon ut til kommunehelsetjenesten: Regjeringens pressekonferanser har ofte vært den eneste kanalen for informasjon ut til kommunene om hvilke tiltak som skal gjennomføres.

Under fremlegget sitt onsdag kom kommisjonsleder Stener Kvinnsland med følgende tankevekkende bemerkning om pandemiens tidlige fase: Hvordan hadde situasjonen i Norge vært dersom Kina, som en av verdens fremste leverandør av smittevernutstyr, hadde vært i samme smittefase som resten av verden?

Og, kan man legge til, hvordan hadde pandemien utviklet seg dersom det norske samfunnet ikke hadde vært så godt rustet til å møte en pandemi som det tross alt er? Den norske samfunnsmodellen, med en stø økonomisk styring, en god offentlig velferdspolitikk og et velorganisert arbeidsliv kan neppe undervurderes i en slik sammenheng. Nordmenn har generelt dessuten høy tillit både til myndigheter og til hverandre.

Men regjeringen kan ikke lene seg på befolkningens velvilje alene. Beskrivelsen av mangelen på beredskap, mangelen på tilstrekkelige planer og mangelen på øvelser med scenarioer der samfunnet stenges ned gjennom omfattende smitteverntiltak er høyst bekymringsverdige. Selv om den neste krisen neppe vil være identisk med den vi nå står midt oppi, er læringspunktene for fremtidige scenarioer – og den pågående pandemihåndteringen – utvilsomt mange.

Koronakommisjonen skal nå fortsette sitt granskingsarbeid helt til pandemien er over. Det vil trolig medføre et enda bedre grunnlag for å forbedre krisehåndteringen. Statsminister Erna Solberg uttalte i går at det er et viktig prinsipp at all beredskap må evalueres og at det er viktig å forbedre seg. Det er en viktig erkjennelse – men den kommer åpenbart i seneste laget.