Før helgen ble det klart at Arbeiderpartiet ikke deler det prinsipielle synet om at personer som tas for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika ikke skal straffes, men i stedet tilbys hjelp, behandling og oppfølging.

Aps landsmøte landet i stedet på at bare de såkalte «tunge rusavhengige» skal unngå straff når de blir tatt for bruk eller besittelse av mindre mengder narkotika. De yngste, de som utforsker narkotika, og de som kan stå i fare for å bli rekruttert inn i et rusmiljø, er det ifølge Ap derimot riktig å straffe. Fordi man tror at trusselen om straff vil hindre eller begrense unge mennesker fra å velge illegale rusmidler.

La det være sagt: Det er utvilsomt mange og vanskelige forhold å ta hensyn til når fremtidens narkotikapolitikk skal utformes. Samtidig må det legges til grunn at norsk narkotikapolitikk de siste 50 årene har vært mislykket. Narkotikaproblemet i Norge er med årene ikke blitt mindre, overdosene har ikke blitt færre.

Hvilke virkemidler som er de riktige, er det både sterke og ulike meninger om. Blant rusavhengige og pårørende fins det ivrige talspersoner for både straff og avkriminalisering. Også fagfolk innenfor rusfeltet har ulike meninger om hva som bør gjøres.

De siste årenes utredninger har imidlertid pekt på avkriminalisering som en mer farbar vei, der illegal rusbruk møtes med krav om tett oppfølging i form av rådgivning og helsehjelp. Det samme gjør mye av forskningen på dette området.

Arbeiderpartiet har nå valgt å vende tommelen ned for regjeringens forslag til rusreform, av mange karakterisert som vår tids viktigste sosialpolitiske reform. I stedet har partiet endt på en oppsiktsvekkende vag løsning, der man sjablongmessig på den ene siden har de «tunge rusavhengige», de som tilhører et kjent og synlig rusmiljø og som nå skal møtes med hjelp. På den andre siden de unge, nykommerne, de som fortsatt er friske og raske nok – og som altså skal møtes med straff.

Hva så med den store mengden med rusavhengige mellom disse to stereotype ytterpunktene? Hva med dem som bedriver selvmedisinering med illegale rusmidler? Hva med de mange som skjuler misbruket sitt for venner og familie, og som på et vis klarer seg i jobb og ellers? Hva med alle som ikke fanges opp av helsetjenesten og som heller ikke ønsker deres hjelp? De som skjemmes over avhengigheten og i perioder ruser seg i «stillhet»?

Hvem av disse skal straffes og hvem skal tilbys rådgivning og hjelp? Hva er tungt i «tungt rusavhengig»? Det svarer verken vedtaket eller partileder Jonas Gahr Støre på. Å vise til at denne typen problemstillinger må utredes videre fremstår som et hallo ut i tåka.

Om man sammenligner med alkoholavhengighet, som mange nok har et nærere forhold til: Hvor mange alkoholikere holder ikke alkoholavhengigheten sin skjult? Hvor mange (ikke-tørrlagte) alkoholikere innrømmer at de er «tungt avhengige», selv ved tøffe konfrontasjoner? De ulike avhengighetsformene er nok ikke er direkte sammenlignbare i ett og alt, men kan vi anta at mennesker som er avhengige av illegale rusmidler reagerer annerledes? Vil de forsøke å overbevise andre og seg selv om at de er tunge misbrukere?

For det er nettopp det de med Arbeiderpartiets løsning etter alt å dømme må gjøre. Bli definert som en tung rusavhengig og slipp straff. Eller forbli en anonym rusavhengig – og bli straffet, med de til dels alvorlige konsekvensene det vil medføre.

Ap-vedtaket besvarer heller ikke hvem som skal vurdere hvert enkelt tilfelle. Hvem skal fastslå at man er «tungt rusavhengig» og dermed utenfor straffeforfølgning? Eller tvert imot innenfor gruppen «Kan straffes»? Det juridiske grunnlaget for i det hele tatt å behandle folk som begår samme lovbrudd ulikt er samtidig høyst tvilsomt. At ens forhold til rus skal avgjøre hvorvidt man har begått noe straffbart eller ikke, virker mildt sagt problematisk.

Arbeiderpartiets vedtak er langt unna regjeringens forslag til rusreform, og fremstår som gårsdagens svar på morgendagens utfordringer. Helseminister Bent Høie har likevel signalisert at Høyre kan sette seg ned og forhandle med Ap om rusreformen, før denne skal opp til behandling i Stortinget. Vi får håpe det nytter. Norge trenger en ny retning i narkotikapolitikken.