Til manges lettelse ble det nylig klart at deler av Kvaløysletta sykehjem likevel skal driftes videre de neste fire-fem årene – inntil et planlagt sykehjem står klart, forhåpentligvis i 2027. Også Kroken sykehjem skal etter hvert gjenåpnes og tas i bruk.
Selv om resultatet i denne saken er det eneste rette, står den forutgående politiske behandlingen til stryk. Etter først å ha signalisert at Kvaløysletta sykehjem skulle pusses opp, og deretter finne ut at sykehjemmet skulle stenges, har man altså konkludert med at fortsatt drift er helt nødvendig.
Imens har beboerne, altså byens eldste og mest pleietrengende, deres pårørende og de mange ansatte ved sykehjemmet, levd i uro og usikkerhet over sin egen fremtid.
Den politiske ledelsen i Tromsø ser ut til å erkjenne at de ikke kan fortsette en høyst ustabil kurs i helse- og omsorgssektoren. Lederen av helse- og velferdsutvalget, Gunnhild Johansen (SV), tar ikke for hardt i når hun i iTromsø vedgår at «prosessen som startet for to år siden, har vært dårlig». Sannheten er at det har vært en oppskrift på elendig styring.
Ap, SV og Rødt sørget rett før siste kommunevalg for at ordningen med fritt brukervalg ble avviklet i Tromsø. Over 100 brukere ble overført kommunen da kontraktene med alle private tilbydere opphørte. Det er en ærlig sak å mene at helse og omsorg er et offentlig ansvar og at kun kommunen selv best kan ivareta tilbudene. Problemet oppstår når man ikke har en god, langsiktig plan for hvordan kommunen skal håndtere dette.
Denne våren har Ap og SV møtt seg selv i døra, og det med et høyt smell. Tidligere i år så kommunen seg nødt til å kjøpe ti private korttidsplasser til en kostnad av 9 millioner kroner, som en midlertidig ordning for å avhjelpe den store køen av utskrivningsklare pasienter ved UNN – og for å kunne sikre en forsvarlig drift av eldreomsorgen i Tromsø gjennom sommeren.
Ifølge kommunedirektør Stig Tore Johnsen ligger det til enhver tid rundt 25 utskrivningsklare personer tilhørende Tromsø kommune ved UNN, og hver og én av dem koster kommunen hvert eneste døgn 5.800 kroner i bøter. Helsehuset, som kommunen bygde blant annet for å ha et korttidstilbud til nettopp slike pasienter, er i stedet blitt proppet full av eldre og pleietrengende som venter på sykehjemsplass.
Ventelisten til en sykehjemsplass er bedrøvelig lang. At man i en slik situasjon fant ut at man skulle legge ned kommunale sykehjemsplasser, fremstår som en gåte. For situasjonen er slett ikke forbigående. Tvert imot vil den bare bli vanskeligere. Den eldre og pleietrengende delen av Tromsø vil vokse seg større og større i årene som kommer, samtidig som vi blir færre og færre til å ta vare på dem.
Eldrebølgen gjør at Tromsø kommune de neste ni årene må etablere 300 langtidsplasser i eldreomsorgen bare for å holde tritt med dagens nivå, ifølge kommunedirektøren. Det vil naturligvis koste penger, mye penger, og betinger en sunn kommuneøkonomi over lang tid, der det også kan settes av penger til fremtidige utfordringer. «En ting er pengene, men vi mangler folkene – vi mangler sykepleieren og vi mangler helsearbeiderne», sa Johnsen under sin gjennomgang av kommuneøkonomien torsdag.
Tromsøs nye kommunedirektør sier det mange tenker når han gjentatte ganger påpeker at denne kommunen er altfor preget av kortsiktige og kostbare løsninger som gir lite velferd. Han forsikrer at Tromsø kommune nå skal slutte med kriseløsninger i helse- og omsorgssektoren, og i stedet gå over til planlagte, langsiktige løsninger som over tid blir både billigere og mer robuste.
Det er – tross alt og inntil videre – betryggende. Vi får tro det nå er slutt på skaltingen og valtingen av byens mange pleietrengende og de ansatte på sykehjemmene.