Kommentaren:

Når atombekymringer møtes med hjemmelagde småkaker

Man kan ikke møte folks bekymringer for kjernekraft og mangelfull atomberedskap med historier om barnedåp og bilder av cupcakes. Og pressen kan i hvert fall ikke videreformidle slikt tullball.
leder

Det vil si, jo, det kan man faktisk. For det var nettopp det Forsvarets kommunikasjonsenhet, med det lett lattervekkende og amerikaniserte navnet «Combat Media Team», nylig gjorde. Og det var nettopp det Nordlys gjorde.

Lokalpressen ble altså tilbudt et intervju med kapteinen om bord i ubåten USS «New Mexico». Forutsetningen var at kapteinen fikk spørsmål på forhånd, et krav pressen etter hvert dessverre er blitt godt kjent med. Et intervju kunne likevel gi våre lesere et innblikk i hva kapteinen og hans mannskap tenkte om atomsikkerheten og om den lokale motstanden mot tilstedeværelsen av atomdrevne fartøy. Tenkte vi.

Collage av konstituert sjefredaktør for iTromsø, Trond Haakensen (t.v.), og bildene som ble sendt med pressemeldingen fra Forsvaret av dåpen om bord på USS «Cheyenne» og cupcakes. 

Noe intervju ble det aldri. Derimot fikk pressen en «sak» ført i pennen av representanter fra Heimevernets Combat Media Team og Forsvarets operative hovedkvarter. Ferdigskrevet med tittel, ingress, mellomtitler, bilder og bildetekster – et oppsett til forveksling lik en klassisk nyhetssak.

For US Navy vil åpenbart ikke møte lokale medier. De vil i alle fall ikke svare på kritiske spørsmål, det fikk iTromsø beskjed om på forhånd. I stedet for et intervju, sendes det ut et liksom-intervju – en koselig sak om hvor fint mannskapet har det om bord i atomubåten sin, og om hvor familiekjær kaptein er. Om hvor varmt de er blitt tatt imot her i Tromsø, uten at dette blir spesifisert noe nærmere av hvem, og at amerikanerne er velkomne i alle havner de anløper med atomdrevne ubåter.

Alt ledsaget med en tittel om at kapteinen hadde døpt sin datter om bord – riktignok på Hawaii og på en helt annen atomubåt. Et videoopptak av liksom-intervjuet med kapteinen fulgte for sikkerhets skyld også med i PR-pakken.

Slik møtes altså høyst legitime spørsmål fra pressen, stilt på vegne av avisens lesere, med floskler og fullstendig ufarliggjort materiale. Fenomenet er slett ikke nytt, selv om innpakningen fra «stridsgruppene» til Forsvarets kommunikasjonsenhet kan se ut til å ha fått en litt ny form, med en ekstra sterk betoning av verdier som flagg, familie og folkelighet. For øvrig noe det amerikanske militæret er eksperter på, slik professor emerita i kommunikasjon ved BI, Peggy Simcic Brønn, påpekte i et intervju med iTromsø.

Denne formen for enveiskommunikasjon er ikke ukjent, og Forsvaret har garantert gode erfaringer med det. Fra tid til annen får de sine ferdigskrevne «saker» publisert som om det var journalistikk, uten at leserne gjøres tilstrekkelig oppmerksomme på det.

Dessverre.

Og Forsvaret er ikke alene. Slett ikke. Ukentlig mottar landets redaksjoner ferdigvinklede, ferdigskrevne liksom-redaksjonelle «saker» som avsenderen åpenbart har håp om skal bli publisert på redaksjonell plass. Avsenderne kan likeså godt være offentlige som private. Felles er målet om å nå leserne og seerne uten noe forstyrrende journalistisk mellomledd.

De vil påvirke leserne og ha kontroll på budskapet – fortrinnsvis uten at det stilles spørsmål. De vil låne medienes troverdighet. Men det er ikke journalistikk. Selvfølgelig er det ikke det. Det er nøye planlagt påvirkningsarbeid. PR-virksomhet. Eller propaganda, som noen velger å kalle det.

Pressen skal insistere på å få muligheten til å bedrive journalistikk om viktige tema. Når vi hindres i dette, når vi ikke får fri tilgang til nødvendige kilder, kan vi i hvert fall ikke ukritisk ty til lekkert dandert liksom-journalistikk. Hvorfor? Fordi vi lever av troverdighet. Vi er helt avhengig av lesernes og seernes tillit.

Tilliten til norske medier er over lengre tid blitt satt på prøve, slik den har vært under press i hele den vestlige verden i mange år. I det siste har man i Norge heldigvis opplevd en tillitsvekst igjen. Den siste medieundersøkelsen fra Respons Analyse, gjennomført i vår, viser at 85 prosent av befolkningen nå har stor eller noe tiltro til mediene generelt.

Det skulle man kanskje ikke tro, de høylytte «fake news»-kommentarene tatt i betraktning. Sikkert er det at vi mer enn noen gang trenger redaktørstyrte medier som formidler korrekt og relevant informasjon – og som stiller kildene nødvendige, kritiske spørsmål. Å bagatellisere en ukritisk gjengivelse av nøye planlagt PR-virksomhet fra en av verdens mektigste aktører, gjør seg dårlig på enhver redaksjonell selvangivelse.