Den oppvoksende generasjon må arbeide mer for å oppnå samme velferd som foreldregenerasjonen, og minst én av tre arbeidstakere må jobbe innen helse fram mot 2060 for å møte utfordringene denne sektoren vil møte.

I en slik situasjon er det selvsagt godt å kunne si at vi har oljefondet. Men å lene seg på en økende bruk av «Statens pensjonsfond utland» som det formelt heter – vil være «livsfarlig» for den norske økonomien.

Derfor er det usedvanlig viktig for kommende regjeringer å stramme til og være «kjip» på bruken av oljepenger – også fordi inntektene fra norsk olje- og gassindustri vil være under press i et klimaperspektiv.

Den norske oljeformuen har i all hovedsak vært forvaltet på en god måte. For ganske nøyaktig 25 år siden, 30. mai 1996, syltet daværende finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) de første oljepengene – eller «pæng på bok» som hans legendariske utsagn var den gang. I dag har de snaue to milliardene han satte inn den gangen vokst til over ufattelige 11.000 milliarder kroner på oljefondet. Det er vår felles formue – våre felles sparepenger – som i dag er verdens største fond, og som vi alle kan skjenke en god tanke og takk til Johnsen for.

Å ha en god slump sparepenger er selvsagt et gode – som dessverre ikke er alle forunt. Alle som har spart penger kan kjenne på følelsen av trygghet, og på utryggheten når kontoen er tom. Å ha en bunnsolid statlig formue kan hjelpe den oppvoksende slekt, blant annet med å håndtere de økende pensjonsutgiftene som kommer med eldrebølgen. Hvis pengene forvaltes klokt.

Oljefondet er også en forsikring i krisetider, som under koronapandemien. Hittil har regjeringen med bred støtte i Stortinget brukt nærmere 230 milliarder kroner på økonomiske støttetiltak. Det er utgifter til inntekts ervervelse på lengre sikt. Slik sett gir formuen oss en unik økonomisk handlefrihet.

Men oljefondet har også hatt en helt annen effekt i 25 år: Hadde pengene blitt brukt til løpende drift, ville det ført til overoppheting av økonomien i Norge. Faren er overhengende for at det ville skapt et kostnadsnivå som hadde ødelagt konkurranseevnen.

Men: Formuen må forvaltes, og det er derfor den såkalte «handlingsregelen» er så viktig – altså klare politiske begrensninger på hvor mye av fondet som kan brukes over statsbudsjettet. Her er det åpenbart at ulike regjeringer kunne utvist enda mer økonomisk disiplin. Avkastningen fra fondet har vært mye større enn forventet da handlingsregelen ble laget, og for mye av ekstramilliardene har blitt brukt på politiske hjertesaker – og for å få statsbudsjettet i havn.

Akkurat den disiplinen bør bli strengere i årene som kommer, nettopp fordi vi møter tøffere økonomiske tider.