Den 2. desember 2019 ble en 27 år gammel kvinne, Sarah, og to av hennes barn på fire og syv år, funnet døde i sjøen utenfor Fagereng. Den yngste jenta, som var ett år, overlevde, men ble alvorlig skadet. Denne uken ble rapporten «Undersøkelse etter drukningstragedien i Troms. Hva kan vi lære om integrering og flyktninghelse?» lagt fram av Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom).

Det er et viktig arbeid som er blitt nedlagt i kjølvannet av den fortvilte hendelsen på Fagereng – en hendelse som tungt preget hele Tromsø by i lang tid. Hvorfor Sarah, en kvinne og mor fra Sør-Sudan, valgte å drepe sine barn og seg selv, vil vi aldri kunne få vite. Heller ikke om hjelpeapparatet på noen måte kunne ha fanget opp sannsynligheten for at noe slikt skulle skje – og kanskje dermed forhindret den.

Ukom-undersøkelsen prøver likevel å gi svar på hvorfor hjelpeapparatet ikke alltid klarer å fange opp dem som trenger hjelp. Den peker spesielt på flyktninger som har fått opphold i Norge med familiegjenforening som en spesielt sårbar gruppe.

Kvinnen i Fagereng-tragedien bodde i Norge i litt over to år. Mens mannen hadde flyktet hit i 2015, kom kvinnen og de to eldste døtrene til Norge med familiegjenforening oktober 2017. Undersøkelsen har sett på hvordan hun og resten av familien hadde det i den første tiden i Tromsø – hvilke belastninger og hvilke behov de har hatt. Arbeidet har vist at det er på det rene at kvinnen aldri ble fanget opp som spesielt risikoutsatt av integreringsapparatet eller helse- og omsorgstjenesten.

I forbindelse med fremleggingen av rapporten påpekte Ukom-direktør Pål Iden at det fins et stort hull i systemet ved at kommunen ikke informeres i forkant om personer som bosetter seg etter familiegjenforening. Han reagerer på at nasjonale myndigheter fraskriver seg et slikt ansvar, fordi de ikke har noen hjemmel til å informere kommunene om dette.

Å nærmest toe sine hender i mangel av en hjemmel, er ikke holdbart. Iden har rett når han påpeker at vi selvfølgelig må organisere oss på en måte som sørger for at integrering i slike saker ikke blir en privatsak og opp til den enkelte familie å organisere.

For Sarahs tilfelle ble overgangen fra Sør-Sudan til Norge en totalomveltning på alle livsområder. Kultursjokket var enormt, og hun måtte raskt forstå hvordan det norske systemet og det digitale samfunnet fungerte. Hun ville ta utdanning, men strevde på skolen, både faglig og sosialt. Nettverket rundt henne var lite, og ikke minst hadde hun få personer hun kunne være fortrolig med i Tromsø.

Det er åpenbart i alles interesse å finne ut hva som skal til for å lykkes med integrering av flyktninger rundt i kommunene. Vi må ta lærdom av hva som gikk så veldig galt i perioden før tragedien 2. desember 2019, og hva som bør rettes på for å forhindre at lignende episoder skjer igjen.

Det synes klart at flyktninger trenger bedre helse- og omsorgstjenester, og at disse tjenestene også må tilpasses kvinner som kommer etter som følge av familiegjenforening. Endringer må til slik at nasjonale myndigheter kan informere kommunene om familiegjenforeninger, og at disse gis mulighet til å forberede bosettingen. Og ikke minst må flyktningene, og i særdeleshet kvinnene, bli informert om sine rettigheter – for slik å skape trygghet for eget og familiens livsgrunnlag.

Håpet må være at Fagereng-tragedien, med den rapporten som nå foreligger, vil gi myndighetene verdifulle innspill for å kunne forbedre integreringsarbeidet i Norge. Som samfunn må vi gjøre alt for at vi ikke skal oppleve noe slikt igjen – verken i Tromsø eller andre steder rundt om i kommune-Norge.