At de omtaler seg selv som en ruspolitisk organisasjon, som tydelig flagger et standpunkt i den ruspolitiske debatten, gjør det bare enda mer problematisk.

Narkotikapolitikken i Norge er under stadig debatt, og et forslag fra regjeringen til en ny rusomsorg ble så sent som i vår stoppet av Arbeiderpartiet, som til slutt satt vippeposisjon i saken. Det er ikke bare i partipolitikken det er uenigheter om hvilken linje Norge skal føre, og hva som er mest formålstjenlig, helsemessig og juridisk. Derfor er det også en rekke ruspolitiske organisasjoner som jobber for å fremme sitt syn i saken.

Fra brukere, rusavhengige og en rekke pårørende jobbes og lobbyeres det for en liberalisering, at brukere ikke skal straffes, men hjelpes, og at rusfeltet skal flyttes fra justis til helse. På den andre siden jobbes det for rusbruk fortsatt skal straffes. NNPF er en av disse organisasjonene. I løpet av de siste tjue årene er det kun én organisasjon som har mottatt økonomisk støtte til arbeidet sitt fra Politidirektoratet, og det er NNPF.

Navnet på organisasjonen kan gi inntrykk av å være en forlengelse av politiet og påtalemyndigheten, men det er altså ingen formell tilknytning. NNPF er derimot en ideell organisasjon med rundt 3500 medlemmer, hvor en stor andel av dem er fra nettopp politiet og påtalemyndigheten.

At Politidirektoratet da har støttet dem med årlige beløp på mellom 50.000 til 400.000 kroner over en tjueårsperiode, har fått mange til å reagere, ikke minst de som representerer den motsatte delen av debatten. Det er NRK som har bedt om innsyn og fått ut tallene. Reaksjonene er mange og kraftige, forståelig nok. Samrøret er svært uheldig.

Nå lover politidirektør Benedicte Bjørnland, via en pressemelding onsdag ettermiddag, det hun kaller en full gjennomgang av koblingene mellom NNPF og Politidirektoratet. I pressemeldingen står det at direktoratet «allerede har igangsatt et arbeid for å bidra til at det er et klart skille mellom politiet og frivillige foreninger hvor politiansatte er medlemmer».

Dette er vel og bra, men man sitter likevel med et inntrykk av at denne offentlige selvransakelsen mer skyldes medias kritikk av forholdene, enn et oppriktig ønske. En slik gjennomgang er likevel betimelig og på høy tid. Det handler om noe så elementært som tillit, som politiet er helt avhengige av fra folk, og da kan de ikke assosieres til bestemte, politiske retninger innen betente felt der de selv sitter på begge sidene av gjerdet. Når de da attpåtil skal granskes for slike uheldige forhold, bør andre enn dem selv gjøre det.

Om Politidirektoratet frifinner seg selv, vil det se svært underlig ut, og skape enda mer splid. Derfor må en uavhengig gransking finne sted, samtidig som politiet må kutte sine økonomiske bånd med NNPF.