Politiet er – og er ment å være – en betydelig makt i det norske samfunnet, som er tiltrodd helt unike funksjoner. Blant annet har de i gitte situasjoner tillatelse til å bruke maktmidler som ingen andre har.

De siste månedene er det blitt avdekket et uheldig samrøre mellom politiet og det som i realiteten er en ruspolitisk lobbyorganisasjon, Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Til tross for at NNPF ikke har noen formell tilknytning til politiet, har foreningen – som eneste ruspolitiske organisasjon – mottatt nesten 3 millioner kroner direkte fra politiets eget budsjett siden 2001. Videre har foreningens medlemmer, som i all hovedsak består av politiansatte, fått medlemsavgiften trukket direkte fra politilønna.

TEGNING: Odd Klaudiussen

For at politiet skal kunne forvalte sin betydelige makt på samfunnets vegne, må det være en forutsetning at politiet er politisk og ideologisk uavhengig. Det betyr ikke at politiets representanter ikke skal eller kan ha noen offentlig mening om de oppgavene de er satt til å forvalte, men uavhengighet og klare linjer må være et helt sentralt premiss dersom politiet skal kunne nyte folks tillit.

Narkotikapolitikken i Norge er under stadig debatt, og et forslag fra regjeringen til en ny rusomsorg ble så sent som i vår stoppet av Arbeiderpartiet, som til slutt satt i vippeposisjon i saken. Det er ikke bare i partipolitikken det er uenigheter om hvilken linje Norge skal føre, og hva som er mest formålstjenlig, helsemessig og juridisk. Derfor er det også en rekke ruspolitiske organisasjoner som jobber for å fremme sitt syn i saken.

Fra brukere, rusavhengige og en rekke pårørende jobbes og lobbyeres det for en liberalisering, at brukere ikke skal straffes, men hjelpes, og at rusfeltet skal flyttes fra justis til helse. På den andre siden jobbes det for at rusbruk fortsatt skal straffes. NNPF er en av disse organisasjonene. I løpet av de siste tjue årene er det kun én organisasjon som har mottatt økonomisk støtte til arbeidet sitt fra Politidirektoratet, og det er NNPF.

Navnet på organisasjonen kan gi inntrykk av å være en forlengelse av politiet og påtalemyndigheten, men det er altså ingen formell tilknytning. NNPF er derimot en ideell organisasjon med rundt 3500 medlemmer, hvor en stor andel av dem er fra nettopp politiet og påtalemyndigheten.

At Politidirektoratet da har støttet dem med årlige beløp på mellom 50.000 til 400.000 kroner over en tjueårsperiode, har fått mange til å reagere, ikke minst de som representerer den motsatte delen av debatten. Det er derfor helt på sin plass at samrøret mellom politiet og NNPF blir gjenstand for en uavhengig gransking.

Nå viser det seg også, gjennom en sak i Nordlys, at Tromsø kommune har betalt nesten en kvart million til NNPF for å holde kurs for dem, i den oppriktige tro at foreningen var politiet selv. Saken er oppsiktsvekkende, og setter NNPF i et grelt lys. At det er mange som bærer forskjellige hatter er mer enn tydelig, for eksempel når politistasjonssjef Anita Hermandsen skal uttale seg om saken, og må presisere at hun snakker som nettopp politistasjonssjef, og ikke som representant for NNPF, der hun selv er styremedlem.

At hun selv har koordinert møtene mellom Tromsø kommune og NNPF gjør ikke saken mindre pikant. Når vi da får vite at Kenneth Helberg, en profilert ansatt i politiet, var i permisjon fra politiet for å jobbe fulltid for NNPF i den aktuelle perioden, er kaoset komplett.

Helberg selv er overrasket over at kommunens representanter ikke har forstått at NNPF er en ideell organisasjon uten noen formell tilknytning til politiet. Det er kommunen neppe alene om å tro, all den tid foreningen – neppe tilfeldig – har valgt å bruke begrepet Narkotikapolitiforening i navnet sitt.

Det er nettopp bruken av «politi» i navnet, samt at flertallet av medlemmene i den private foreningen er politiansatte, som gjør dette høyst problematisk. Dersom NNPF ikke har noe med politiet å gjøre, hvorfor ikke kalle det noe helt annet? «Nei til narkotika», for eksempel. Slik det fungerer nå er det uansett med på å svekke tilliten til politiet, og det er i seg selv alvorlig nok.