Dionizy Pokusa gjorde heldigvis det siste. Da rutebussen han kjørte nordover gjennom Tromsø sentrum forrige søndag passerte en eldre mann som blødde fra hodet og åpenbart hadde skadet seg, nølte ikke bussjåføren til Tide.
Han stoppet bussen, sprang ut med førstehjelpsskrinet og hjalp mannen ved å sørge for at blødningen stoppet og tok vare på mannen inntil det var klart at ambulansen kom. Så kjørte han videre på ruta si.
Dionizy tok affære da mann blødde fra hodet. Nå hylles bussjåføren for sin heltedåd
Nå hylles Pokusa av både vitner til hendelsen og av ledelsen i busselskapet. «Jeg er bare glad for å kunne hjelpe andre. Å kunne hjelpe mennesker på veien, folk med rullestol som skal inn og ut – det er en fin bonus med det å være bussjåfør», uttalte Pokusa i et intervju med iTromsø. Han er utdannet politi i hjemlandet Polen, men har jobbet som bussjåfør i Tromsø i fem år.
Man hjelper selvsagt trengende mennesker, tenker kanskje mange. Hjelpeplikten er regulert både i straffeloven og i veitrafikkloven, riktignok begrenset til situasjoner der det henholdsvis er «åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse» og til trafikkuhell.
Hva som var bakgrunnen for hendelsen forrige søndag, eller hvor kritiske skadene til den eldre mannen var, er ukjent. Mye tydet på at han hadde falt med hodet i asfalten, og det er uansett på det rene at det her er snakk om en eldre mann som åpenbart har skadet hodet og som blør relativt kraftig. Det burde være mer enn tilstrekkelig for å reagere som nettopp Dionizy Pokusa gjorde – ved å hjelpe.
Ja, man hjelper naturligvis skadde mennesker, tenker sikkert mange. Slik er det dessverre ikke. Et vitne om bord på rutebussen til Pokusa forteller til iTromsø om flere på fortauet som bare passerte den skadde, eldre mannen – som tilskuere, uten tilsynelatende verken å hjelpe eller tilby hjelp. «Vanlige folk gikk bare forbi», sier hun.
Det er i tilfellet bare svært trist, selv om det riktignok skal understrekes at også en annen mann prisverdig nok skal ha forsøkt å hjelpe til ved å tørke blod med en papirserviett.
For busselskapet er Dionizy Pokusa et forbilde. Ikke bare for ledelsen og for de ansatte, men for hele byens befolkning. «Han tok ansvar, viste omtenksomhet, og hjalp til når det ikke var noen andre som gjorde det», påpeker områdeleder Magnar Nilssen i Tide.
Den lovmessige plikten til å hjelpe er én ting, den moralske forpliktelsen man har som byborger og som medmenneske en annen. Man kan jo tenke seg hvor stor takknemlighet man selv hadde følt om det var ens egne – barn, kjæreste, ektefelle, forelder – som hadde fått hjelp tilsvarende den Pokusa ga søndag?
Vi låner ordene til kvinnen om bord i bussen: Vi trenger flere hverdagshelter som bussjåfør Dionizy Pokusa.