iTromsø mener:

Godt vaksinert mot nytt borgerlig samarbeid

Valgresultatet ga et overveldende rødgrønt flertall i det nye stortinget. Flere faktorer skygger for utsikten til en ny borgerlig regjering.

TEGNING: Odd Klaudiussen 

leder

Etter et valgnederlag har en partileder to muligheter: Enten å varsle sin avgang – eller, som Erna Solberg, uttrykke et ønske om å lede partiet til valgseier og ny regjeringsdannelse om fire år.

Det kan imidlertid bli krevende å skulle reise en slagkraftig borgerlig samarbeidsregjering på fote igjen, selv for en dieselmaskin av en politiker som Erna Solberg. Den politiske situasjonen på borgerlig side fremover vil fort kunne bidra til å befeste Ap-leder Jonas Gahr Støres regjeringsprosjekt.

Høyres tilbakegang ble omtrent som forventet ut fra målingene, og holdt seg på oversiden av den psykologisk viktige 20-prosentstreken. Likevel måtte Solbergs parti notere sitt størst tap av alle sammenlignet med 2017-valget, fulgt av Frps tilbakegang. Venstre klarte riktignok så vidt å holde stillingen nok en gang, muligens på ny berget av en del taktisk stemmegivning fra borgerlige velgere. KrF hadde marginene på feil side av sperregrensen, og er nå nærmest utradert av Stortinget.

I årenes løp har Venstre flere ganger vært under sperregrensen og også ute av Stortinget. Kristelig Folkeparti kan kanskje lære noe av det sekulære Venstre når det gjelder troen på evig liv, men ser man på KrFs velgerbase, melder tvilen seg fort om mulighetene for partiets oppstandelse. Etter å ha gjennomført det dårligste valget siden partiet ble landsdekkende i 1945, er det et høyst åpent spørsmål hva KrF skal kunne bidra med av borgerlige stemmer i 2025.

Sylvi Listhaug slo an tonen valgnatten ved å forklare Frps tilbakegang med Solbergs regjeringsutvidelse. Den forklaringen vil nok prege den delen av partiets forestående strategitenkning som gjelder regjeringsspørsmålet. Listhaug-fløyen preges av større lyst til å friske opp den gamle rollen som protestparti, enn til å søke makt. Frp vil trolig forsøke å profilere seg som det ledende opposisjonspartiet. Det vil i tilfelle bli noe ganske annet enn å samle opposisjonen, for å si det forsiktig.

Høyres tilbakegang er omtrent identisk med det Arbeiderpartiet opplevde i 2013, etter at partiet hadde lagt bak seg åtte regjeringsår. Erna Solberg har ledet Høyre i 18 år, og tatt det opp fra 14 prosent etter sentrum/Høyre-regjeringen i 2005.

Partiet vil nok ha bedre muligheter til ny vekst i opposisjon under en rødgrønn regjering. Men Erna Solberg, eventuelt hennes etterfølger, får likevel en meget tung jobb med en fornyet masterplan: Partier som gjerne vil regjere med Høyre, men ikke med hverandre – og som gjennom siste periode har vist at de politiske motsetningene er for store til formålet.