Det som i utgangspunktet var ment å være relativt uskyldige og morsomme verktøy for å dele bilder og små statuser til hverandre, har nå blitt så omfattende at det for lenge siden har gjort enorme innvirkninger på nasjonal og internasjonal politikk, samt at det har utfordret økonomiske system.

«Facebook Files» er navnet avisa Wall Street Journal har gitt en artikkelserie, der de har offentliggjort en haug dokumenter som den tidligere Facebook-ansatte Frances Haugen har kopiert og lekket til avisa. Tirsdag vitnet hun i Kongressen.

Facebooks produkter skader barn, fører til splid og svekker demokratiet vårt, sa hun, før hun krevde handling fra Kongressen, som hun mener er helt nødt til å blande seg inn for å avverge en pågående og voksende krise.

Den 37 år gamle IT-spesialisten har også jobbet for Google og Pinterest. Det hun sier er i og for seg ikke noe nytt, men når det dokumenteres med lekkede dokumenter fra innsiden av SoMe-giganten, er det verdt å låne øret til henne.

Facebook har fra før blitt mistenkt for å ha vært verktøy til å påvirke både det amerikanske valget i 2016, og Brexit samme år. I TV-programmet «60 Minutes» sist søndag sa Haugen at særlig Facebook prioriterer profitt foran trygghet, og at det er vanlige folks trygghet som er i spill.

Hun sammenligner Facebooks manglende vilje til å offentliggjøre egne data på dette, med hvordan tobakksprodusenter i sin tid holdt skjult helsemessige skadevirkninger for brukerne. «Da det gikk opp for oss at biler var tryggere med bilbelter, gikk myndighetene til aksjon», tilføyde hun også, med klar beskjed om at lands myndigheter må blande seg inn og sette begrensninger for hvordan disse enorme firmaene opererer.

Utenriksdepartementet og Datatilsynet har nå bestemt seg for å trekke seg ut fra Facebook, og flere offentlige instanser er nå i tenkeboksen.

Vi som representerer de tradisjonelle og redigerte mediene har også viklet oss inn i noe som langt på vei er et avhengighetsforhold til SoMe-gigantene, der mange av sakene våre pumpes opp og oppmerksomhetsdopes ved at de deles i sosiale medier, for å øke trafikken og nå flere. Samtidig er vi i direkte konkurranse med sosiale medier om annonsekroner, også i det lokale markedet. Det er heller ikke uvanlig at mediehus betaler penger for å annonsere for egne artikler hos Facebook.

Ved å bruke Facebook, Twitter, Instagram og andre sosiale medier som publiseringsplattformer, legger man seg også indirekte under deres interne regler for sensur, som på ingen måte er lik de som gjelder i de respektive land hvor de opererer. Da er man over i farlig farvann.

At tidene forandrer seg er vel og bra, og ny teknologi kan selvsagt ikke ignoreres. De som nektet for at internett var noe å forholde seg til ser i dag ganske ufrivillig komiske ut. Dette er derimot noe annet. Når disse enorme aktørene, både hva gjelder antall brukere og ren økonomi, nesten ikke betaler skatt til alle landene hvor de opererer (bare Facebook alene har 2,8 milliarder brukere), blir det hele bare enda mer problematisk.

At statsminister Erna Solberg i 2016 attpåtil påtok seg jobben med å kaste glans over og erklære Facebook-kontoret i Norge for åpnet, sier bare alt om hvor innfløkt og vanskelig dette er.

Det er på høy tid at nasjonale myndigheter stiller større krav til hvordan SoMe-firmaene opererer. At de skal betale skatt, på lik linje med alle andre, sier seg selv. At de er åpne om hvordan deres data brukes burde også være en selvfølge.