Lørdagskommentaren:

Kom dere ut av godstolen, folkens!

Det er mange som har lidd under pandemien, frem til man endelig fikk åpnet opp igjen for to uker siden.

TEGNING: Odd Klaudiussen 

leder

Man skal selvsagt ikke gjøre det til noen elendighetskonkurranse, med en rangering over hvem som har lidd mest, hvem som har lidd de største tapene, hvem som har risikert mest eller tatt støyten hardest.

At utelivet og kultursektoren kan krysse ut for det meste, er det likevel liten vits å krangle på, og det gjelder nok for både den lokale puben og kneipa i bygda eller på tettstedet, som det gjør i byene, der neonlysene, allsangen og sammenstimlinger av masse folk etter hvert har blitt fjerne minner fra en annen tid.

I Tromsø ble det sunget «Ja, vi elsker» på bussen inn til byen den første kvelden etter åpninga, og folk brukte begrepet «frigjøringsdagen» helt uironisk. De som opplevde krigen synes kanskje ikke begrepet var helt innertier, men likevel. Man skjønte modusen folk var i, ikke minst ungdommen. Nå skulle man ut, klemme på hverandre, gi håndtrykk og utveksle kroppsvæsker uten å få nervesammenbrudd.

Jeg var selv på en konsert, der det var helt tettpakket med folk, der ølet rant i strie strømmer og folk hoppet og danset og synlig hadde det helt fantastisk. De yngste i lokalet, altså de mellom 18 og 20, hadde ikke opplevd noe lignende. Man skulle være en rimelig innbitt og menneskefiendtlig surpeis for ikke å trekke på smilebåndet. Det hele var, som en tidvis tilknappet venn av meg nok ville sagt, «på grensen til hyggelig».

Men en fest varer ikke evig, det er jo derfor den er så gøy når den står på, og derfor når hverdagen oss fort igjen. Hva senvirkningene med godt over halvannet år med nedstenging blir, er vrient å si allerede nå, men jeg klarer fortsatt ikke å slappe helt av på vegne av dem som, i ett eller flere ledd, har konserter eller kulturelt beslektede arrangement som levebrød. Vanene, enn si uvanene, folk har pådratt seg under pandemien kan nemlig vise seg å være en seig jævel å endre på.

Kinoen er kanskje mest utsatt. At en blockbuster med James Bond feier over landet og fyller kinoseter, til tonene av Billie Eilish, er vel og bra. Samme at Tromsø garantert kommer til å oppleve fulle saler i januar, når TIFF igjen ruller over, og lyser opp, byen på tampen av mørketida.

Tradisjonelle kinovaner var dessverre hardt utsatt før pandemien slo inn, og med store flatskjermer og flere abonnement på diverse strømmetjenester, har nok dørstokkmila til å komme seg på kino blitt betydelig lengre. Jeg kjenner selv på dette, og får meg alltid en hardt på nesen når jeg kreker meg til en kinosal og blir blåst ned i setet av enorme lyd- og lyseffekter. Her er det bare å live skjerpings.

Konsertmarkedet er dessverre også i konkurranse med å tilrive seg den samme oppmerksomheten. Det var selvsagt kult med noen strømmekonserter til å begynne med i pandemien, men det var overraskende hvor fort det ble dødskjedelig, og der man gjerne endte opp med å vipse penger til artistene man liker, uten at man klarte å fullføre hele seansen, uansett hvor fete produksjoner det var snakk om. Og grunnen var såre logisk, nemlig at fysiske konserter i sin edleste form er struttende ferskvare, mens en nett/TV-overført variant er vassen hermetikk.

Etter gjenåpningen har det pepret ut påminnelser om nye datoer for fremtidige konserter, der tidligere utsatte arrangement nå settes opp igjen, og stables om en annen med nye konserter fra artister og band som er brennende aktuelle med nytt materiale. Ergo er konserttilbudet for tiden helt overveldende. Det skjer så mye at man veksles mellom å juble høyt og å rase med neven i været, simpelthen fordi man sliter med å rekke over alt. Et luksusproblem, helt klart, men et problem åkkesom.

Tiden der man så 150 konserter i året er et tilbakelagt stadium. Selv bare halvparten kjennes nå krevende å få ryddet plass til. Man er, dessverre og heldigvis, ikke 25 lenger. Så her får man sette sin lit og sitt håp til ungdommen.

Dette kan man selvsagt tulle masse med, at sånne som undertegnede begynner å dra på åra, og det er både rett og bra, men for artister og arrangører – og alle som er involvert, fra management til lys- og lydansvarlige – er denne situasjonen ramme alvor. Det handler om levebrødet deres.

Vi som bor i Tromsø var under pandemien adskillig mer forskånet enn de var i for eksempel Bergen og Oslo. Her i byen kunne man, tross noen begrensninger, gå ut og treffe folk. Det var også flere konserter gjennom hele perioden.

Konsertene var likevel helt annerledes enn det var før. Det var utelukkende sittende publikum, og dermed også et sterkt begrenset antall billetter til hver eneste konsert. Så å si hver konsert var utsolgt, simpelthen fordi maks antall billetter var så få. Dermed var konsertene under pandemien i stor grad besøkt av dem som fra før uansett går på masse konserter.

Disse folkene er en superviktig gjeng, noe jeg vet alt om fra mitt forrige liv, da konserter var en vesentlig del av levebrødet. Den faste kjernen av folk er selve rammeverket, de som er lojale og støtter opp, uansett hvor obskur og uoppdaget artisten på plakaten er. Men det er ikke nok, for man trenger at alle de andre også dukker opp. Og nå er jeg redd at de vil være litt seige å dra i gang igjen, at de har blitt for glad i godstolen, Netflix, HBO, TV2, NRK, mobilskjermen og alle andre tidstyver der hjemme.

Derfor får heller jeg vennlig oppfordre folk til å komme seg på konsert igjen. Treffe folk og oppleve noe fysisk sammen med noen, der den kulturelle summen av fellesskapet er mye større enn den sammenlagte vekta fra hver enkelt. Det fysiske kicket av en god konsert er bra for folkehelsa. Man blir gladere av det. Man treffer andre, utveksler blikk og replikker, blir korrigert og stifter nye bekjentskaper.

På toppen av det hele er man med på å støtte opp noen av de hardeste sliterne i næringslivet, en standhaftig og heltemodig gjeng som faktisk står på og har et ønske om å skape noe, som prøver å få noe til å skje, og som indirekte står på for å hjelpe oss publikummere til å oppnå det som er kulturens aller viktigste misjon, nemlig å gi oss noen sårt tiltrengte pauser fra hverdagens klamme hånd. Tanken på et liv uten dem er jo helt fortærende.

Så kom dere ut av godstolen – tegner Odd Klaudiussen har attpåtil lagt en imaginær tegnestift i den – og hut dere på kino, på utstillinger, på arrangement og på konsert. Det har både dere, arrangørene og artistene fortjent. Ha ei knall helg!