iTromsø mener:

En varslet og fornuftig skilsmisse

I den nye regjeringsplattformen går regjeringspartiene som ventet inn for en oppløsning av storfylket Troms og Finnmark. Det er en rett avgjørelse.

TEGNING: Odd Klaudiussen 

leder

Hele prosessen med å slå sammen landets to nordligste fylker er brolagt med politiske mageplask. Det ble et prosjekt der ei ny regjering med Sp og Ap bak rattet nærmest var en garanti for oppløsning. Det vil selvsagt komme til å koste penger, men det er likevel det eneste fornuftige.

Spørsmålet om fylkesstruktur har neppe tent det største engasjementet for de fleste av oss som bor i Tromsø. Hvorvidt fylket vårt heter «Troms og Finnmark» eller bare «Troms», virker ikke å være særlig betydningsfullt. For et stort flertall i Finnmark er situasjonen annerledes. De ville ikke ha denne sammenslåingen, og når Solberg-regjeringen dro dem etter ørene og tvang dem inn i et fylkessamarbeid, var det i grunn dømt til å mislykkes allerede fra starten.

For Høyre har tvangssammenslåingen vært en sammenhengende katastrofe, og en ren gavepakke til Senterpartiet. Sistnevnte gikk til valg på å oppløse regionen både ved fylkesvalget i 2019 og ved årets stortingsvalg. Med et nølende Arbeiderparti stadig mer på lag i prosessen, kan de nå innkassere et symbolsk og viktig valgløfte for sine velgere i nord.

Sammenslåingen gjorde regionen til en av Europas største, med et areal større en Danmark og Belgia til sammen, og samtidig et av de mest folkefattige. For flertallet av finnmarkingene var hele ideen både symboltung og gal. Deres opplevelse har vært at hovedstadsmakta skulle tvinge dem inn under Troms og Tromsø. Det var en sterk undervurdering av finnmarkingene bare å kjøre dette hardt gjennom, omtrent koste hva det koste ville.

Etter tvangssammenslåingen har det vært dårlig stemning mellom de to partene i sammenslåingen. En potensiell oppløsning av storfylket har hele tiden ligget som et ris bak speilet i den intensive møtevirksomheten mellom dem, noe som ikke har hjulpet nevneverdig i prosessen med å veve de to gamle fylkene pent sammen.

Et opplagt mål med sammenslåingen var å kutte tungt ned på administrative kostnader, ved å slå sammen byråkratiske enheter. Når dette heller ikke har skjedd, har det blitt stadig vanskeligere å se hva oppsidene til prosjektet var. At en pandemi kom inn og satte en effektiv stopper for alle reisene mellom de to fraksjonene, har nok gjort de administrative reiseregningene betydelig mindre enn de ville vært, men stemningen som sådan har ikke endret seg nevneverdig.

Vi ha hatt to gamle fylker som har jobbet mot et mål minst én av partene har manglet både tro og lyst på. Tvang gir sjelden noe grobunn for konstruktivt samarbeid. Det er en grunn til at begrepet «tvangsekteskap» er udelt negativt ladet. I de siste meningsmålingene har også motstanden i Troms vært betydelig.

Den kommende reverseringen blir ikke billig, i særdeleshet når man regner inn kostnadene som allerede har gått fløyten, for en region det altså ikke blir noe av. For Senterpartiet var det likevel helt nødvendig å banke gjennom denne oppløsningen i Nord-Norge, ikke minst når de har måttet knele i saken rundt Andøya flystasjon, der et symbolsk plaster på såret i form av et fond på 250 millioner kroner ikke evner å glede nevneverdig.

Man kan undre seg på hva fylkesordfører Ivar B. Prestbakmo nå tenker om fadesen der han, Senterpartiet og et flertall i fylkeskommunen tvang gjennom et hodeløst valg om å bevilge 150.000 kroner til et nytt fylkesordførerkjede for en sammenslått fylkeskommune han selv jobbet aktivt for å splitte opp. Det så dumt ut da, og det ser – om mulig – enda dummere ut nå. Kjedet bør sendes til et museum, der det i fremtiden kan lyse opp med sine edelstener og minne folk på hvor dumt det er å bruke tvang som politisk virkemiddel.