De rødgrønne partiene lovet ved forrige kommunevalg å gjøre kjøkkendriften kommunal igjen, etter at ISS et par år tidligere hadde overtatt driften og etablert et nytt sentralkjøkken på fastlandet. Resultatet var at kommunen ikke forlenget avtalen med det private selskapet.

Da helsepolitikerne og kommuneledelsen tirsdag formiddag var på befaring i saken, ble de presentert for to ulike virkeligheter. Mens kommunens planlagte lokale på Mortensnes er trangt og på alle måter har stort behov for renovering og oppgraderinger, fremstår lokalene i Nova-bygget på fastlandet luftige og «freshe».

Under befaringen stilte kjøkkensjef Leif Inge Westermann spørsmålet mange etter hvert spør seg: hva er det kommunen egentlig holder på med i denne saken? Westermann har jobbet som kjøkkensjef både på kommunale Mortensnes og på ISS-kjøkkenet. Han understreket at det var det samme for ham hvem som betalte lønna, men påpekte: «Jeg vil ha plass, ikke ha det kummerlig».

Dessverre er det etter hvert blitt mye som skurrer i denne saken. Da kommuneadministrasjonen først la fram saken til politisk behandling, var prislappen for den kommunale overtakelsen anslått til 2,7 millioner kroner. Før saken kom til endelig behandling ba administrasjonen selv om å få trekke hele saken, for så noen måneder senere returnere til politikerne med en helt annen kostnad – nå på hele 26,5 millioner kroner.

I et forsøk på å kutte den voldsomme utgiftsøkningen ved egendrift, kom kommunedirektøren tidligere denne uken tilbake med enda et nytt forslag – å nedjustere produksjonen på Mortensnes og samtidig få hjelp fra Heracleum-kjøkkenet. Og dessuten å vurdere å produsere mat ved gamle Sydspissen hotell, dersom det skulle bli behov for å øke kapasiteten.

At denne typen tjenesteproduksjon skal skje i kommunal regi, er selvfølgelig et helt greit politisk standpunkt for de rødgrønne politikerne å innta – og dermed også for administrasjonen å jobbe etter. Men denne overtakelsesprosessen fremstår som svært lite planlagt og gjennomtenkt. Å skulle presse gjennom en kommunal overtakelse uten å ha tilsvarende gode alternativer – ikke minst for dem som faktisk skal utføre jobben, altså lage maten – virker lite fornuftig.

Det viktigste spørsmålet er ikke om produksjonen skjer i kommunal eller privat regi, men om hva som gir det beste og mest hensiktsmessige tilbudet – både for kommunen selv, for de ansatte og for brukerne. Politikerne har nå med egne øyne fått oppleve kvalitetsforskjellen mellom de to kjøkkenalternativene. Spørsmålet er om det blir både bedre og billigere matproduksjon av å følge kommuneadministrasjonens anbefalinger i denne saken.

Administrasjonen har fremlagt et regnestykke som konkluderer med at en kommunal overtakelse både vil redusere matsvinnet og senke prisen – i tillegg til å gi brukerne bedre mat. Så langt har imidlertid saksbehandlingen inngitt lite tillit, med stadig ny informasjon, nye kostnadsberegninger og nye forslag i tolvte time. Det er derfor fullt forståelig at ansatte, NHO og politikere stiller spørsmål ved flere sider av dette regnestykket. Ikke minst har Frps gruppeleder Bjørn Gunnar Jørgensen, som har hengt over denne saken som en klegg, kommet med viktige og nødvendige innvendinger.

Etter februar neste år står kommunen uten noen avtale om kjøkkendrift i lokalene på fastlandet. Det virkelig store spørsmålet er hvilke valg kommunen i realiteten nå har for en fremtidig matproduksjon til byens eldre og pleietrengende.