Politikerne på tvers av partier, og administrasjonen med kommunedirektøren i spissen, har etter hvert blitt skjønt enige om at saksutredningen i den såkalte sentralkjøkken-saken var langt under pari.

Administrasjonen bør bruke tiden den har kjøpt til å fokusere på det denne saken burde handlet om, hadde den ikke druknet i haltende regnestykker og forhastede konklusjoner. For denne saken handler om noe så grunnleggende som å få de eldre og pleietrengende til å spise.

Slik at de ikke dør av underernæring.

Det er denne faglig komplekse utfordringen som ligger under alt snakket om «matsvinn» i denne saken. Det er derfor grunn til å dvele ved nettopp debatten om matsvinn. Mye har vært sagt, med rette, om kommunens særdeles tvilsomme metode for å sette en prislapp på matsvinn.

Men i debatten om tall og teoretiske regnestykker er det fort gjort å glemme at statistikken også forteller en historie om eldre, ekte mennesker, som svinner hen.

Det siste finnes det mer presise tall på, også for Tromsø. Sju av ti på langtidsplass fikk kartlagt egen ernæringsstatus i fjor, ifølge statistikk fra Helsedirektoratet. Av disse var omtrent 70 prosent i risikosonen for underernæring. Nær hver tredje beboer i risikosonen hadde ikke fått ernæringsplan.

Det var institusjonene. Hjemmetjenesten er et annet, og minst like stort lerret å bleke. Det er nettopp i denne delen av helsetjenesten de fleste skal befinne seg i fremtiden. Strategien for å takle eldrebølgen er at så mange som mulig skal bo hjemme så lenge som mulig.

Langt færre av dem som mottar hjemmetjenester (67 år og eldre) blir fulgt opp ernæringsmessig, sammenliknet med sykehjemsboerne - faktisk færre enn hver femte hjemmetjenestemottaker i Tromsø. Det er ikke fordi det ikke trengs. Av dem som ble undersøkt i fjor, var brorparten i risikosonen for underernæring. Hele to tredeler hadde ikke fått en ernæringsplan.

Disse tallene viser at administrasjonen og politikerne ikke må glemme de viktige og faglig forankrede punktene i det opprinnelige forslaget. Det som handlet om å investere i kostverter ute på institusjonene, som steller i stand et felles, sosialt måltid av sentralkjøkkenmaten.

Politikerne bør vurdere å ansette flere ernæringsfysiologer. Ting kan tyde på at kommunen trenger mer enn én, som er det administrasjonen har ønsket seg. Helsemyndighetene anbefaler faktisk én per 10.000 innbygger.

Hvordan kan kommunen også hjelpe våre ensomme, hjemmeboende eldre til å få matlyst. Faglige funn og helt ordinær livserfaring sier at også disse behøver en sosial ramme rundt måltidet.

Fremtiden vil vise om det er dagsentre i hver bydel eller VR-briller på blå resept som er svaret. Formodentligvis kommer det i et godt, gjennomarbeidet forslag fra administrasjonen om hvordan kommunen skal sørge for mat til våre eldre og pleietrengende i fremtiden.