Som en slags «erstatning» for det manglende koronapasset, skrotet et flertall i formannskapet forrige uke påbudet om sitteplass til alle gjester på skjenkesteder, samt skjenking av alkohol kun til personer med fast sitteplass. Igjen kunne pubene og kafeene dermed fylles til randen, og igjen kunne man mingle rundt med en halvliter i hånda.
Kravet om munnbind for gjester som beveger seg rundt på serveringsstedene ble imidlertid opprettholdt. Nå har kommuneadministrasjonen innsett at dagens forskrift vanskelig kan etterleves på utestedene. Gjestene gir nemlig stort sett blaffen. Etter noen glass innabords tar de færreste av og på munnbindet mellom slurkene. Naturlig nok.
Derfor foreslås det nå likeså godt å fjerne tiltaket som ikke lar seg etterleve – munnbindpåbudet på utestedene.
I forslaget til ny lokal koronaforskrift fremgår det at munnbindpåbudet fortsatt skal gjelde på bussen, i drosjer, i butikker og på kjøpesentre. Grovt sagt overalt der man ikke kan holde minst én meter avstand – bortsett altså fra på skjenkesteder.
Til helgen kan man dermed se for seg følgende scenario:
1) Du setter deg på en halvtom buss på vei til sentrum – med munnbind, som pålagt. 2) Du går inn på en stappfull pub eller kafé, drikker øl og koser deg mens du står tett i tett og blir ropt inn i ansiktet av kjente og ukjente som forsøker å overdøve musikken – alt uten bruk av munnbind og 3) Du setter deg i baksetet på en taxi for å komme deg hjem – nå igjen med munnbindet på plass, i tråd med forskriften.
Så kan man jo etterpå spørre seg: Hvor var smittefaren størst?
Og videre, sett fra en arbeidsgivers ståsted: Hvordan kan dette rime med bestemmelsen om at ansatte uten andre alternativer enn buss til jobb, fortsatt skal være pålagt å jobbe fra hjemmekontor? Igjen, og forutsatt at det er behov for lokale tiltak – hvor er smittefaren størst? Er det når man sitter på bussen til og fra jobb med munnbind – eller når man står mer eller mindre bedugget på et utested uten munnbind?
Politikernes vedtak om «frislipp» på utestedene kan få ytterligere én konsekvens: Det er ifølge administrasjonen ikke lenger rimelig at private sammenkomster har en lokal begrensning på 100 personer. Som det påpekes i saksfremlegget: «Da er vi i en situasjon der det kan være 200 mennesker tett samlet på et utested, mens det ikke er lov å være 110 personer i et bryllup». Igjen foreslås det – logisk nok – en oppmykning, ved at begrensningene ved private arrangement må fjernes.
Riktignok er ikke konsekvensene av politikernes vedtak om «frislipp» på utestedene alene årsaken til forslagene om å lette på dagens restriksjoner. Tromsø har tilsynelatende den siste tiden sett en synkende smittetendens. Det er gledelig, og kan åpenbart være et argument for å fjerne både påbud og anbefalinger – selv om det er verdt å minne om at helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol nettopp varslet nye nasjonale smitteverntiltak for å forsinke spredningen av den nye og svært smittsomme omikronvarianten.
Smitteverntiltak skal som kjent være forholdsmessige, de skal være i samsvar med den faktiske smittesituasjonen og presset på helsevesenet. Derfor er det helt naturlig at nye smitteverntiltak kommer og at gamle fjernes ettersom situasjonen endrer seg, både lokalt og nasjonalt. Det er likevel åpenbart at påbud og krav må være presise, og dessuten fremstå som rimelige, fornuftige og henge sammen, dersom befolkningen skal ta smittevernet på alvor og følge dem.
Vi har gjennom pandemien sett enkelte eksempler på nasjonale påbud og anbefalinger som er blitt opplevd som merkelige og inkonsekvente. Det er nok ikke til å unngå. Forskrifter kan ikke omfatte alle tenkelige scenarioer. Det som nå er i ferd med å skje i Tromsø oppleves likevel på grensen til det ubegripelige.