Den umenneskelige langrennskatastrofen

Les dagens leder: Krisen rundt Petter Northugs Verdenscup-deltakelse har med ett overtatt overskriftene fra krisen i Syria. Hvor var du da NRK knakk flyktningsaken?
leder

På valgdagen skulle man tro at alt media handlet om var valget, men tror du ikke en kjent fyllekjører fra Trøndelag stakk av med overskriftene der også, da det ble klart at hans private sponsoropplegg kunne skape problemer for deltakelsen i Verdenscupen. Dette er krise, ble det slått fast. Men – skal vi se – ble ikke «krise»-uttrykket nettopp brukt om noe annet?

Da jeg handlet på Coop Extra i går, fikk jeg følgende spørsmål i det jeg skulle til å betale: «Vil du være med på å gi én krone av denne handelen til krisen i Syria?» Soleklart. Meldingen gjorde meg glad, ettersom den viste at selv om media var i ferd med å miste sin interesse for Syria-krisen, var det fortsatt systemer i sving som gjorde at hjelpen ikke stoppet. Coop-kampanjen er smart på den måten at selv den mest gniene og hjertekalde nordmann ikke vil få seg til å si nei, og med det høye antallet kunder de har, gagner dette faktisk en del.

En annen gledelig ting jeg kom over, var at Google.no hadde opprettet en linje under sitt søkefelt, hvor det står: «Donér for flyktninger i nød. Vi bidrar med samme beløp som du gir». Det er forbilledlig at en nettgigant som Google påtar seg et slikt ansvar. Bravo!

Det er samtidig trist å tenke på at Northug-«katastrofen» har tatt over nyhetsbildet fra den virkelige katastrofen, men selv når media rapporterer om reelle problemer, er det til enhver tid bare plass til én krise om gangen. Og det er ikke engang sikkert at den største katastrofen blir nevnt.

Jeg har selv jobbet med krisehjelp i Sierra Leone, i perioden 2001-2002, da bildene av folk med amputerte hender gikk verden rundt. At disse trengte hjelp, var hevet over enhver tvil, men ettersom bildene viste seg å gjøre slikt inntrykk, ble de brukt ofte, og dette førte etter hvert til at uforholdsmessig stor del av hjelpen ble rettet mot de rundt 1.000 amputerte. Folk som var blinde, traumatiserte eller hadde andre handikapp, fikk svært lite hjelp, noe som er ille når man befinner seg i landet som da var ranket som verdens fattigste på FNs økonomibarometer.

Det positive for sierraleonerne var i alle fall at de hadde verdens fokus en stund, og dette gjorde at støttemidlene i alle fall kom til landet. Humanitærarbeidere jeg traff, som også hadde vært i Darfur, kunne melde tilbake om langt verre forhold der. Men ettersom Sierra Leone hadde medias fokus, ble Darfur på sett og vis glemt. Det samme gjaldt en rekke andre samtidige mennesketragedier.

Da det for kort tid siden smalt i Yemen, kom Somalia i den pussige situasjonen at det plutselig begynte å strømme flyktninger til landet. Somalia, som anses som verdens farligste å leve i, opplevde at forholdene i nabolandet ble så ille at selv det var å foretrekke. At dette knapt har vært nevnt i media, og at det heller ikke har ført til så mye som en innsamlingsaksjon her på berget, sier sitt. Og skulle man dømme etter medias dekning, ville man da konkludert med at forholdene i Gaza, Irak og Afghanistan var tipp topp igjen. Det er de på ingen måte.

Poenget er at man må fortsette å bry seg, også etter at kameralampene er slukket. Og gjerne også om områder hvor kameralampene ikke engang har vært.