Og samme hvordan man snur og vender på det, vil kommunismens historie alltid bli betraktet som et skjelett i skapet.

Etter hvert som Jens Ingvald Olsen og Rødt gikk fra å være en outsider til å bli Tromsø-valgets mest sentrale aktør, sluttet deler av pressen å se på ham som et friskt pust, og gikk over til å betrakte ham som en trussel. Nordlys advarte på lederplass mot de alvorlige konsekvensene et slikt protestvalg kunne få, men ingenting stoppet velgerne. Med 14,4 prosentpoeng har han blitt en betydelig maktfaktor, og en stemme man på alle måter må forholde seg til.

Mens jubelbruset på valgdagen var på det høyeste, kom en Dagbladet-journalist bort til Jens Ingvald og spurte: «Hva synes du om Mao?», hvorpå svaret lød: «Han var en stor frigjøringsleder». Selv om han videre utdypet at «Mao bidro til å løfte hundrevis av millioner ut av fattigdommen i Kina. Men han gjorde feil, som alle andre mennesker», var skaden skjedd, og det fryktede kulturrevolusjon-skjelettet hadde ramlet ut av skapet.

Jens Ingvald Olsen kan langt mer om temaet enn meg, men for folk som ikke kjenner bakgrunnen for den kraftige reaksjonen som kom, skal jeg prøve meg på en forklaring. Mao Zedong drev de japanske okkupantene ut av Kina, vant borgerkrigen og startet Kulturrevolusjonen. Han gjorde også reformer som løftet den gjennomsnittlige levealder fra 35 til 63 år, i perioden 1949–1975. Som Chen Yun, en ledende skikkelse i Kommunistpartiet både under Mao og Deng Xiaoping, har uttalt: «Hadde Mao dødd i 1956, ville han blitt sett på som en udødelig helteskikkelse».

Problemet var at han levde i 20 år til, og i denne perioden sultet 30 millioner kinesere i hjel, som følger Maos andre femårsplanen, millioner av opposisjonelle ble drept eller drevet til selvmord og det totale tallet kinesere som har måttet bøte med livet er rett under 50 millioner. Selv ikke Hitler eller Stalin kom i nærheten av et slikt dødstall. Det er derfor en hyllest av ”frigjøringslederen” Mao faller menigmann tungt for brystet. I Woody Allen-filmen ”Hannah og hennes søstre” kommer det legendariske sitatet: ”Hvis Jesus visste om alt som foregikk i hans navn, ville han aldri sluttet å kaste opp”. Det samme kan jaggu sies om Karl Marx.

Pol Pot ble i mange år hyllet som en frigjøringsleder av AKP-ML. Han var mannen bak revolusjonen i Kambodsja, og sto for en for en radikalisert Khmer-utgave av maoismen, kalt anka. Hans revolusjonære mål var rendyrking av jordbrukssamfunnet, uten påvirkning utenfra. Og hvordan oppnår man så det? Jo, ved å ta livet av alle som har høyere utdanning. Noen vil vel hevde at Pol Pot også «gjorde feil som alle andre mennesker», men da sannheten om hans forrykte eksperiment kom for en dag – hvor nærmere 3 av landets 8 millioner måtte bøte med livet – klarte selv ikke den mest hardnakkede AKP-er å forsvare det.

Når Rødt nå har blitt Tromsøs tredje største parti og stuerent blant folk flest, kan det være på sin plass å spørre om ikke flere av de gamle dogmene til Rødt er klare for revisjon, på samme måte som SV for en del år siden så seg nødt til å ”rydde i skapet”.