Arbeiderpartiet, Rødt og Sosialistisk Venstreparti startet denne uken forhandlinger foran den kommende maktovertakelsen i Tromsø. I løpet av neste uke skal de røde partiene ha meislet ut en felles politisk plattform, som skal ligge til grunn for et forpliktende samarbeid de neste fire årene. Som kjent står de tre partiene til dels steilt mot hverandre i enkeltsaker, og det er ingen grunn til å tro at noen av dem vil selge seg billig i forhandlingene på Kystens Hus.
Ikke minst er det forventet at samarbeidspartiene vil måtte gå noen tøffe runder om byens fremtidige styringsform. Det er fire år siden de tre avtroppende, borgerlige partiene sammen snekret Tromsøs første ”byregjering”. Det ble en konstruksjon som Arbeiderpartiet gjentatte ganger har forsøkt fremstilt som en pervertert utgave av parlamentarismen – der beslutninger er blitt tatt på ”bakrommet”, og der både kommunestyret og komiteene har stått tilbake ribbet for enhver politisk innflytelse.
Men årsaken til maktbruken er enkel, ja, det er nærmest en politisk tyngdelov. Den borgerlige byregjeringens håndtering av det parlamentariske systemet har direkte sammenheng med at partiene i byrådet har hatt rent flertall i kommunestyret. Er det noen som virkelig tror at Arbeiderpartiet ville opptrådt mindre maktarrogant i en tilsvarende situasjon?
Spørsmålet Arbeiderpartiet nok vil stille seg i de pågående forhandlingene med SV og Rødt er hvor mye parlamentarismen betyr for partiet. Vil det tross alt være lettere å ”selge” en styreform som de selv har kritisert de siste fire årene, enn å måtte gå tilbake på en symboltung sak som Kvaløya-forbindelse til Håkøya? Er parlamentarismen tross alt en enklere kamel å svelge enn nok en gang å skulle skifte standpunkt i en stor utbyggingssak? Kanskje. Men på den andre siden – er det virkelig tenkelig at Arbeiderpartiet skulle frasi seg en enestående mulighet til å kunne besette samtlige byrådsposter? For hvilken makt vil ikke dette innebære for et tradisjonelt svært så maktsøkende parti?
Uansett hvilke strategiske valg forhandlingsdelegasjonen til Arbeiderpartiet tar, er det temmelig sikkert at både komiteene og kommunestyret vil få en politisk revitalisering den kommende valgperioden. Om vi kan forvente et noe mer åpent styresett fremover, skyldes det neppe politisk fromhet – men heller at det kommende byrådet vil være avhengig av andre partier i kommunestyret for å få gjennomslag for sin politikk.