Kommentaren

«Er det lov å bli oppgitt nå?»

Plastsøppel er i ferd med å kvele livet i havet. Er det mulig å be verden om å skjerpe seg litt, så skal jeg love å bidra med min skjerv?
nyhet_old

Jeg må ærlig innrømme at det kan være vanskelig å få opp temperaturen i hodet mitt på alle miljøsaker. Om en gressart eller et obskurt insekt er rødlistet, klarer det ikke helt å antenne et voldsomt raseri i meg.

Jeg klarer ikke helt å mobilisere et brennende hat mot dem som ikke bretter melkekartonger, og jeg sliter med å heve en moralsk pekefinger mot dem som ikke utelukkende spiser kortreist mat.

Når det kommer til åpenbar, skjødesløs og hjernetom forsøpling av naturen er det ganske annerledes. Da er veien til å være miljøaktivist temmelig kort.

Bildene på Dagsrevyen forleden av en syk gåsenebbkval var et slikt øyeblikk. Det sjeldne sjøpattedyret som vaket svak og syk i fjæresteinene utenfor Sotra var virkelig deprimerende, ikke minst da man så hva som var galt.

Inni kvalen var magesekk, tarmer og innvoller fylt opp med plast den hadde fått i seg. Alt fra mindre partikler til flere meter store plastflak inni det prektige dyret, hadde gjort den ute av stand til å ta seg føde. Jeg ble oppriktig lei meg.

Bildene var dessverre ikke noe unike. I fjor så jeg lignende bilder av to spermasettkvaler som var døde av samme årsak. Hver og en av dem hadde mellom 15 og 25 kilo plastsøppel inni seg, som fylte opp magesekkene og forhindret dem i å ta til seg næring.

Lignende bilder kommer vi til å se mer og mer av i årene fremover. Og det er ikke bare døde kval, men hele det biologiske mangfoldet i havet som trues. Sel, fisk, skalldyr, sjøfugl, mikroorganismer. Plasten er i ferd med å kvele havet.

Havet er så enormt stort at vi i alle år har behandlet som om det var totalt usårbart. Mye av det kan nok forklares ved at det som er ute av syne også har vært ute av sinnet.

Båter ble senket i dypet når de var tatt ut av drift. Vaskemaskiner og gamle kjøkkeninnredninger ble tatt ut på fjorden og pælma over bord. Kloakk ble sendt urenset rett ut i havet.

Selv om landjorda ikke akkurat har vært forskånet for miljøødeleggelser, har vi mer eller mindre sluttet å akseptere at vi bare kaster fysisk søppel rundt oss. Når det kommer til havet, er det andre plastboller.

Hvis vi i denne sammenhengen holder tømming av giftstoffer, utslipp fra petroleumsindustrien, miljøsynder i fiskeriene og havbruksnæringen, og bare holder oss til plast, er det alene nok til å sende noen hver ned i tunge depresjoner.

800 millioner tonn plastsøppel går hvert år ut i verdenshavene. Tallet er så absurd digert at vi ikke skjønner det uten effektive bilder.

Hvert eneste minutt tømmes det ut innholdet fra en full søppellastebil i havet. 1500 hvert eneste døgn. 45 000 i måneden. Og produksjonen av plast bare fortsetter.

Fersk mat pakkes inn i plast, gjerne i flere lag, forlokkende emballasje til alle slags artikler pakkes inn i plast, og vi kjøper det og tar det med oss i ufattelige mengder plastposer.

Bare i lille Norge tar vi med oss 900 millioner plastposer i året fra dagligvarebutikkene.

Det produseres i dag sjuke mengder med plastprodukter. 8 prosent av all oljeproduksjon i verden går til å lage plast. Og det forsvinner ikke. Det tar naturen 450 år å bryte ned plast eksponert for lys. Gjemt i mørket er den omtrent evigvarende.

Når da 70-80 prosent av alt plastsøppelet i havet ligger på bunnen, kan jo man jo bare tenke seg det visuelle marerittet, for ikke å si skadeomfanget av det.

Ansamlingene av plast er så enorme at det i dag ligger fem enorme plastsøppelberg og flyter i bølgene rundt om på verdenshavene.

Det største er i Stillehavet, kalles «Great Pacific Garbage Patch», og er mer enn 1,4 millioner kvadratkilometer i utstrekning, et område større enn Spania og Portugal til sammen. I motsetning til Den kinesiske mur kan man faktisk se dette fra månen.

Forskere estimerer at havet i 2025 vil inneholde ett tonn plast for hvert tredje tonn fisk som er der. Innen 2050 tror de det vil være mer plast enn fisk i havet, målt i kilo.

Det er sannelig ingen grunn til å være optimist. Og det verste av alt er at den plasten som bare ligger der og flyter blir kvernet opp til bitte små plastbiter, som mikroorganismer og plankton tar til seg, som deretter havner i dyr og mennesker.

Vi vet i dag minimalt om hva som skjer når plasten blir tatt opp i systemene og miljøgifter fra den frigjøres. PCB, PAH, pesticider, flatalater, bisfenol A er alle små artigkarer av miljøgifter som finnes i plast.

Vi får bare krysse fingrene og håpe de ikke frigjør seg i maten vår. Følgene er alt fra impotens og allergier til forgiftninger og svekket immunforsvar.

80 prosent av alle sjøfugler som undersøkes har partikler av plast i seg. 30 prosent av krabbene i Barentshavet har plast i mageinnholdet sitt.

Man anslår at rundt en million sjøfugl dør hvert år som en direkte følge av plast. Hundre tusen sjøpattedyr lider samme skjebne. Og plastindustrien bare fortsetter å vokse.

I Norge strør vi dessuten hundre- og tusenvis av kunstgressbaner med bitte små pellets av oppkvernede gummidekk, plast som til slutt ender i havet via vaskemaskiner og regnvann.

Jeg aner ikke hva vi skal gjøre med dette, annet enn at det ikke kan fortsette, og at det haster. Internasjonale myndigheter må innføre regler. Privatpersoner må endre vaner.

Jeg rydder selv stranda nedenfor hytta vår på Yttersia hver vår. I fjor ble det tre fulle søppelsekker med plastdritt, på et strekke på bare 50-60 meter. Det blir å plukke gresstrå på ei diger eng, men vi kan ikke la være heller.

Og vi må slutte å bruke plastposer i dagligvarehandelen. Skal det bli mindre plast i havet, må vi forbruke mindre plast. Mer magisk og hokus pokus er det ikke.

Men det er kanskje ikke nok at det drifter i land halvdøde kvaler og uskyldige fugler fylt opp av faenskapet.

Kanskje må vi få det i maten vår først, før vi begynner å gjøre noe. Men da kan det være for sent.