Det overveiende inntrykket er utvilsomt at Arbeiderpartiet har gått på nok en politisk grunnstøting. Ikke minst anskueliggjøres dette ved at partiet har valgt å forhandle bort den parlamentariske styringsformen, et styresett som Ap gjentatte ganger både har argumentert varmt for og vært med på å stemme fram. I stedet for å fortsette med et byråd i spissen for kommunens politiske og administrative ledelse, har Kristin Røymo og resten av Arbeiderpartiets forhandlingsutvalg bøyd av for kravene fra Rødt og SV. Tromsø skal de kommende månedene tilbakeføres til den tidligere formannskapsmodellen.
Snuoperasjonen er oppsiktsvekkende. Og mindre oppsiktsvekkende er ikke Røymos begrunnelse: Så lenge Ap ikke kan danne et flertallsbyråd med sine politiske venner, foretrekker de et flertallsstyre med dem gjennom formannskapsmodellen. Arbeiderpartiet vil ikke sitte i en ”byregjering” der de – selv med Rødt og SV som ”støttepartier” i kommunestyret – hadde vært nødt til å søke støtte mer eller mindre fra sak til sak. Men vent litt! Er det ikke i praksis akkurat dette Ap i fire år har kritisert det sittende byrådet for? At man med et slikt flertallsbyråd, som de altså helst hadde ønsket, i praksis overkjører både komiteer og kommunestyre?
Røymo begrunner Aps standpunkt med at de nå velger bort byparlamentarismen for å kunne sikre et stabilt og forutsigbart styre av Tromsø i en svært krevende økonomisk tid. Dette kan tolkes på ulike måter. Ett av spørsmålene som tvinger seg fram er om ”Kystens Hus-erklæringen” faktisk er en så tynn politisk plattform at den uansett ikke ville vært mulig å styre etter for en byregjering. For man må jo spørre seg: Når er vel ikke kommuneøkonomien krevende? Det er også grunn til å minne om at en ”mindretallsregjering” på ingen måte er noe ukjent fenomen i norsk politisk historie. Heller ikke på kommunenivå. I Oslo hadde den hittil lengstlevende byregjeringen et mindretall bak seg i kommunestyret.
I stedet skal Tromsø nå styres av en byregjering som de neste åtte månedene sitter på frivillig oppsigelse, før en nytilsatt rådmann sammen med sin stab overtar den administrative styringen av kommunen. Det kan fort vise seg å bli en krevende jobb, ikke minst dersom uenigheten mellom de tre partiene skulle vise seg å være større enn de hittil har forsøkt å gi inntrykk av. Det kan også fort blir en usikker jobb. Foreløpig er det et åpent spørsmål om rådmannsstillingen eksisterer etter neste kommunevalg. Ifølge Kristin Røymo er i hvert fall Arbeiderpartiets holdning til politisk styresett i Tromsø som følger: ”Hvilken politisk styringsmodell vi har, kan aldri være viktigere enn politikken i seg selv.”
Noe som vel også må bety at Ap kan være villige til å forhandle parlamentarismen tilbake dersom valgresultatet om fire år skulle legge grunnlaget for det – og dersom det ville styrket Aps politikk. Å være prinsippfast skal i hvert fall partiet ikke beskyldes for i denne saken.