«The Joddfather» slår tilbake

Som en av norsk hip hops pionerer, kjenner nok Jørgen Nordeng aka Joddski til følelsen av å være underdog. På Bygdedyret langer han ut syv ørefiker som treffer blink.

5

Joddski

«Bygdedyret»

(Mosvolddalen Records)

Hip Hop

nyheter

Fire år har passert siden forrige plate fra Joddski, men rapperen fra Ørnes har på ingen måte vært arbeidsledig. Mini-gjenforeningen av Tungtvann med Lars Sandness og Håvard Jenssen vekket en enorm interesse fra publikum. I tospann med Harstad-rapperen RSP ga Nordeng ut ei skive (og gjorde en kul konsert på Døgnvillfestivalen) under navnet Hålogalandslaget.

I forkant av denne utgivelsen, har mannen, som med glimt i øyet foretrekker å bli omtalt som «Han Far», fått drahjelp fra Norges tøffeste mann, Bjørn Sundquist i videoen til låten som bærer skuespillerens navn. Carl Christian Lein Størmers kommende «mockumentary» om Joddski, hvis hysteriske teasere virkelig har pirret interessen, er også noe å glede seg til for flere enn kun hip hop-fans.

Bygdedyret er innspilt av Poppa Lars og produsert av bergenseren Ciscoe. At førstnevnte har vokst til å bli en ettertraktet produsent og miksmaster med klienter på andre sida av Atlanteren, er ikke overraskende, kvaliteten på Bygdedyret tatt i betraktning. Det er ikke noe «lokalt» eller enda verre: «bra til å være norsk» med lydbildet på her. Tvert imot, er det internasjonal toppklasse. Selv om hiphopen ligger Sandness’ hjerte nærmest, er det morsomt å spekulere i om han også kunne ha dratt det lille ekstra ut av artister i andre sjangre.

Det er vanskelig å se for seg at Joddski i nær fremtid skal ha noen grunn til å bryte opp denne troikaen av hip hop-kapasiteter, når de i fellesskap åpenbart spiller hverandre så gode at de uten blygsel kunne kalt seg norsk hip hops (u) hellige treenighet. Det låter «old school», men samtidig ikke retro.

«Ka du venta dæ» i tospann med Bodø-rapperen Mads Dawg sørger for en sløy innledning. Mer kontant enn «Den vanskelige tida» blir det ikke i hip hop-sammenheng. Låten har en feit beat, og stikkene fra soul-trompetene er en lekker touch.

Vi får synth-samplinger som like gjerne kunne ha blitt gjort av Röyksopp på «Ta det tilbake». Tromsø-rapperen Jon-Are «Klish» Masternes dukker opp med et passe aggressivt bidrag på «Djevelen» – som har en distinkt nittitalls California-vibb. Årets beste sangtittel går definitivt til «Fire pils & en gravferd», og «Ingen mann» inneholder en rullende bakgrunnsvokal samt perkusjon som er et direkte avkom av funk/latino-pionerene War. Tøft!

Nordeng banker ut rim og poesi med ei tung slegge, men blir aldri unyansert. Rapperen er som en graffitikunstner som tar i bruk hele husveggen, men har et godt øye for detaljer. Det som gleder aller mest, er at Nordeng treffer såpass godt med humoren. Det er ingenting påtatt med mannen, som i tillegg er avvæpnende selvironisk, selv om han tidvis er en figur like karikert som Svarte-Per.