Nå som det nærmer seg jul er Knut Smistad tradisjonen tro ute med ny bok. Smistad, som har blitt kjent for sine mange gode historier om mer eller mindre kjente tromsøfolk, har denne gangen blant annet skrevet om byrampen Svein Anton Andresen i utgivelsen «Vandreren og andre historier».
– Hvor mange bokutgivelser har det blitt totalt sett?
– Det har jeg ikke helt oversikt over. Jeg vet i alle fall at den første boka kom i 1986, så jeg tror det må ha blitt åtte bøker kanskje.
– I bøkene dine skriver du på en humoristisk måte om gamle kjenninger og byhistorier. Hvordan får du kjennskap til alle disse personene og historiene du forteller om?
– Siden jeg ikke jobbet med nyheter i Nordlys, ble alle som kom innom avisa, men som ingen andre hadde tid å snakke med, sendt til meg. Dermed satt jeg der som en slags Espen Askeladd og tok imot. Det viste seg at blant all gråsteinen kunne det ligge et godt poeng og noe gull. Etter hvert som folk så at jeg skrev slike historier, begynte de å ringe meg for å fortelle hvem andre jeg burde skrive om.
Kjedet seg på jobb
– Da du ble tildelt kommunens kulturpris i 2005 sto det blant annet følgende i begrunnelsen: «Noen er født til å skrive. Årets kulturprisvinner er en av dem. Evnen til å videreføre og formidle den nordnorske fortellertradisjonen, humoren og fortellergleden gjøres med stor entusiasme, glede og overbevisning.» Når skjønte du selv at du hadde et talent både for skriving og humor?
– Det var da jeg begynte å skrive på midten av 80-tallet. Da oppdaget jeg at folk syntes det var jeg skrev var gøy, samtidig som jeg selv merket hvor mye glede det ga meg.
– For dette var en karrierevei du først kom inn på i godt voksen alder. Hvordan gikk dette til, du som egentlig jobbet i oljebransjen ?
– Jeg arbeidet i BP som salgssjef for alle bensinstasjonene i Nord-Norge. Totalt ble det 18 år i oljebransjen, først i Svolvær, før jeg flyttet til Tromsø i 1967. Der satt jeg og jobbet mye med budsjett og kjedet meg egentlig. I 1979 sluttet jeg derfor i jobben, selv om jeg visste at jeg aldri mer kom til å tjene så mye penger som det jeg gjorde da. Jeg begynte i stede på universitetet, samtidig som jeg jobbet nattevakter på lukket avdeling på Åsgård. Sannheten var at jeg knapt merket forskjell på de to stedene, sier Smistad med en rungende latter.
– Var det snakk om en slags 40-årskrise?
– Hehe! jeg har aldri vært spesielt reflekterende, så det har jeg ikke tenkt så mye over, men det ble kjedelig i BP. Det var et konservativt miljø der og jeg ble aldri flink til det jeg gjorde. Ting falt liksom bare på plass uten at jeg gjorde så mye for det. Jeg diskuterte det med kona og hun var klar på at så lenge jeg hadde penger til å sette mat på bordet, kunne jeg gjøre hva jeg ville. Min gamle onkel syntes imidlertid dette var galskap. Det hele endte med at jeg tok en cand.mag.-grad i sosiologi, selv om det eneste jeg visste var at jeg ville jobbe med mennesker. Da jeg var ferdig på UiT søkte jeg på sommervikariat i NRK, noe jeg fikk. Jeg må ha vært en av de eldste sommervikarene som noensinne har jobbet i NRK.
Hell i uhell
– Likevel fortsatte du i bransjen?
– Ja. Da det ble klart at Nordlys skulle starte opp en nærradio, søkte jeg på jobb der. Det gjorde imidlertid så å si også hele NRK. De sa imidlertid fra seg jobbtilbudet én etter én, og dermed var det til slutt stort sett bare meg igjen på lista. Dermed ble det fra 1984 halvannet år med jobbing i Radio Nordlys, før den ble nedlagt. Dette var en fantastisk tid. Da nærradioen ble nedlagt, fikk jeg lov å prøve meg som nyhetsreporter i Nordlys, selv om jeg hadde null erfaring.
– Karrieren din som nyhetsreporter ble svært så kortvarig, takket være brannen på Tromsdalen skole i 1986. Historien har blitt fortalt før, men for dem som ikke har fått med seg dette, hvordan gikk det til?
– Min første oppgave som nyhetsreporter var å rykke ut til Tromsdalen skole etter melding om brann. Der fikk vi beskjed om at det hele var nok så udramatisk og at den lille brannen som hadde vært, nå var under kontroll. Dermed dro jeg og fotografen raskt tilbake til kontoret, der jeg skrev en notis om at det hadde vært branntilløp på Tromsdalen skole. Deretter dro jeg fornøyd hjem, glad for at jeg rakk boksekampen mellom Marvin Hagler og Sugar Ray Leonard. Det viste seg imidlertid at brannvesenet hadde mistet kontrollen over brannen etter at vi dro fra skolen, og neste dag hadde iTromsø oppslag på brannen, der hele forsiden var viet bilde fra brannen med tittelen «Full av flammer», mens Nordlys hadde min lille notis. Det endte med at jeg øyeblikkelig ble overført til lørdagsbilaget. Den klare beskjeden fra redaktøren var at om så hele Tromsø brant ned, så skulle ikke den helvetes narvikværingen ut av huset. Dermed ble jeg han alle kom til med saker som ikke ble vurdert til å være av nyhetsverdi.
