For å få kontroll på flyktningstrømmen kappes nå de politiske partiene om å vise handlekraft. Noen gjør det for å oppnå resultater nå, andre er tydeligvis mer opptatt av posisjonering før neste valgkamp. Ikke alt er like vakkert å betrakte.

Regjeringspartiene Høyre og Frp har nylig lagt fram en liste med innstrammingstiltak. Mye kan synes fornuftig, men noe bør reageres på. Blant annet foreslår de innføring av matkuponger i stedet for penger for å sikre det mest nødvendige livsopphold. Så vidt jeg forstår gjelder det også for dem som passerer nåløyet og får innvilget opphold.

Jeg er gammel nok til å ha hørt mine foreldre fortelle om mellomkrigstidas trange kår og de virkemidler som da var i bruk. Blant det som gjorde mest inntrykk var fortellingen om datidas fattigkasse og «matlappene», som de mest trengende fikk tildelt etter hard behovsprøving for å skaffe seg det absolutt nødvendige for å overleve. Vi fikk høre at folk sjelden følte seg så nedvurdert som menneske som når de måtte bla opp disse kupongene på butikken i alle bedrestiltes påsyn. Det var selve symbolet på deres mindreverd i forhold til de «fullverdige» med rådighet over «ekte» penger. Min mormor, en fattig enke med utslitt helse, var blant dem som måtte gå denne spissrotgangen. Vi lærte også at vi skulle sette pris på at denne skammens plett på det norske samfunnet var borte og aldri måtte oppstå på nytt. Likevel er den altså nå på vei tilbake, denne gang overfor mennesker som faktisk er innvilget plass i vårt samfunn på grunn av nød og påkjenninger de har vært gjennom. At det foreslås straks etter at vi som nasjon har brukt nesten en halv milliard kroner på den «fremmedkulturelle» kjøpefesten Halloween sier også sitt.

Høyre var blant de styrende partier da ordningen fungerte i mellomkrigstida. Likevel har jeg i vår tid aldri betvilt partiets omsorg og respekt for mennesker som har det vanskelig. Derfor er det ekstra trist og uforståelig når dette partiet ser ut til å ha fortrengt vår nære historie. Selvsagt er det også trist at Frp gjør det samme, men det er kanskje mindre uventet. I løpet av hele sin eksistens, ikke minst under tidligere leder, har partiets ideologi inneholdt en undertone av «undermenneskesyn» på grupper av medmennesker som av en eller annen grunn ikke har trukket samme vinnerlodd i livets lotteri som «folk flest». Det har vært finnmarkinger, ugifte mødre, uføretrygdede og i senere år særlig innvandrere, alt etter hva som har vært salgbart i det store velgermarkedet.

Det vi nå i det minste kan håpe er at i hvert fall Arbeiderpartiet fortsatt kjenner sine røtter såpass at de setter foten ned for dette påfunnet, som bare er egnet til å stigmatisere folk som sikkert samtidig blir anklaget for manglende integreringsvilje. Det må være nok av andre virkemidler å bruke i dagens situasjon uten å innføre slike merkelapper på folks menneskeverd. Å tro at akkurat dette betyr noe for antallet som søker hit må i alle fall være en illusjon.