I dag er det til sammen drøyt 20.000 sitteplasser i utelivsbransjen i Tromsø. Det mener Birkeland gir grunnlag for å si at det absolutt er hold i mytene fra 1970-tallet om at Tromsø er «utelivsbyen».
– I en by med over 70.000 innbyggere vil jeg si at dette setter oss høyt opp på listen på landsbasis, sier Birkeland.
Derimot skjønner han at folk som kommer til Tromsø kan være i tvil om ryktene stemmer.
– Kommer det folk fra storbyer som Oslo eller Stavanger og har lest om utelivsbyen i Tromsø, kan det være at de blir skuffet når de tester det ut en mandag eller tirsdag, for da kan de ende opp med å gå forbi tomme lokaler, sier Birkeland.
Byens eldste
Han har gitt ut et oversiktlig oppslagsverk på tre bind med oversikt over alle uteplassene som har eksistert i Tromsø helt fra 1794 til 1949. For tiden skriver han avslutningen på det hele – fire bind som tar for seg perioden fra 1950 fram til i dag.
– En forandring har helt klart skjedd med tanke på når folk velger å dra ut. Går man ut klokken 20.00 på en fredag nå, er det ganske glissent, og det blir ikke fullt på utestedene før nærmere midnatt, sier Birkeland.
Les også: Gjørmebryting og striptease på Rogers
Selv trekker han gjerne fram ett av byens mest kjente vannhull når han snakker om dagens utelivsbransje.
– Selv om folk ikke lenger står i kø foran døren på Ølhallen klokken 10.00, er dette fortsatt en av byens uteplasser vi ikke kommer utenom. Det er byens eldste pub, etablert i 1928, og mest sannsynlig byens best kjente utested på landsbasis, sier han.
– Det dukker stadig også opp nye utesteder. Derimot finnes det ingen klassiske danserestauranter for vals eller fine diskoteker for dem over 50 år lenger.
Les også: Kjendishistorier fra Gründer
Fast stoppested
Han har flere historier om Ølhallen.
– Det er spesielt to kjente og klassiske historier som er knyttet opp mot dette stedet. Den ene går tilbake i tid til da det fantes vognmenn i Tromsø hvor de gjorde alt varetransport i byen med hest. Det var absolutt ikke uvanlig å ta seg en øl i arbeidstiden, og derfor stoppet hestene av seg selv opp utenfor Ølhallen fordi de visste at gubben skulle inn for å ta seg en halvliter.
Den andre han tar for seg, er Henry Rudi som var en stamkunde på huset og som hadde postadressen sin der.
– Det var helt normalt at folk kom innom for å høre ham fortelle historier om overvintringen som han hadde overlevd. Derimot smurte han nok godt på til tider. Han hadde også med seg en isbjørnunge som sto på utsiden og fikk sin daglige halvliter, forteller Birkeland og ler.
Les også: Her er Blå Rocks beste historier
Helvetesveita
En annen klassiker er at Ølhallen fikk sine første dametoaletter først i 1973. Helt fram til rundt 1960 var det nemlig uvanlig at damene gikk ut på byen. Det var først da kvinnefrigjøringen kom i 1970-årene at de begynte å gå ut for å ta seg en øl.
Birkeland kan også ramse opp hvordan utelivet har forandret seg med årene:
– Byens første utested kom i 1798 i Skippergata 6, altså fire år etter at Tromsø fikk bystatus. Da var det 80 innbyggere her, hvor halvparten av befolkningen var kvinner. På denne tiden var folk lutfattige, og det fantes verken gater, skoler eller leger i byen. Folk betalte i tillegg tjenestene med blant annet fisk og poteter.
Les også: Utelivskongen mimrer om Boccaccio-tida
– Fra vel 1870 og utover ble det en oppblomstring av kafeer, men ikke slik vi kjenner til dem i dag, for det var gjerne slik at folk inviterte gjester med inn i sine egne hus.
– I Skankesmåttet, eller det som er bedre kjent som Helvetesveita, lå det en klassisk brennevinssjappe som bar navnet «Skjårre» fra 1866 til 1890, noe som er et nordnorsk uttrykk for summingen i et lokale. En av de mer kjente historiene rundt denne veita er at mannfolkene gikk ut for å drikke og bruke penger, for så å komme hjem beruset. Da sa konene deres som regel: «Har du vært i den helvetes veita igjen?». Dermed oppsto navnet Helvesveita. I dag holder Frelsesarmeen til på denne adressen. Det er kanskje det man kaller skjebnens ironi, sier Birkeland.
