Jørn Inge F. Henriksen fra Hamna er én av mange som har vært vitne til den noe uskyldige leken "ring på og stikk av".

Derimot fikk pøbelstreken et noe mer uventet utfall denne gangen, noe som Henriksen selv har fortalt med egne, humoristiske ord på Facebook-siden sin. Siden det har statusen spredt seg som ild i tørt gress på sosiale medier. I skrivende stund har statusen fått 81 likerklikk, 20 kommentarer og blitt delt 72 ganger.

Slik beskriver Henriksen den noe spesielle kvelden sin:

"Eg sto i gangen i kveld og fainn fram skoen førr å reinne ut med søpla, da det plutseli ringte på døra. Eg gløtta opp, og estimerte så vidt, gjønnom det glaserte ytterdørvinduet, snurten av ei huva som førrsvainn i ei faderlig fart, påføllt av ei voldsom galloppering på platten. Eg rægna tæmmeli fort ut at her va det skåka på gang... Døra va låst, dærmed det tok meg ett ekstra sekund å røske den opp, så når eg heiv meg ut i bære læstan, va det bære eimen ijæn av dæm. Men så flaug det en fan i meg... Eg smætta på meg skoen og lista meg førrsikti ut av døra og bort tell hushjørnet. Og bakom dær sto dæm. Jævelungan. Eg gløtta førrsekti rundt nåvva og avslørte at dæm hadde søkt dækning under verandaen min, ailtså snaue 8 meters trav fra ytterdøra, dær dæm sto og la en førrfærdelig kløktig plan. Smådjævlan. Sæks-sju stykja, førr å være sånn høvelig eksakt. Det va hard debatt om kæm dæm sku ta først og sist, kor dæm sku reinne ætter dæm hadde trøkt på knappen og kæm som hadde storma ut ætter dæm tiliar på kveldn - ailtså, kor det fortsatt va relativt hårat å nærme seg. Ætter et par øyeblikk sænka dæm skuldran betydelig, og bevægde seg i samla tropp opp telbake mot hushjørnet dær eg sto klistra inntell væggen. Skravla gikk med onde plana og lyster faenskap, men når eg plutseli va i fritt svæv rætt ut framførre dæm med et hælvettes brøl, blei dæm mållaus. Aille som en. Eg landa grasiøst på kanten av platten, og sånn sto vi et par sekund før eg spurte "Ja, ka dåkker lurte på, guta?". Ytterligar nån sekund gikk, før eldstekarn i gjængen svællte tungt og tok et skritt imot meg. "Har du vatn?", stamma han fram. "E du tørst?" kontra eg. Han nikka førrsikti. "Dåkker må jo stekke længer unna når dåkker har ringt på, ellers blir dåkker jo tadd!" Stor enigheit om akkurat det. Eg sporte om dæm hadde klart å tærge på seg fleire enn meg, og da tok en av de litt yngre karan ordet. Han kunne førtælle at dæm hadde klart å lure ut en av kompisan dæmmes, og huinn hannes, men det va bære en sånn bittelitn huinn med "sååå småe skanka", som va så kort at han så vidt klarte å demonstrere lengda med et par bittesmå fingra. Ailtså, lætt å reinne ifra, konkluderte vi med. Eg rætta så oppmærksomheita mot eldstekarn. "E du verkeli tørst?" Lurte eg på. "Førr vesst du e tørst, så ska du sællfølgeli få vatn." Vatn blei servert, og eg trødde avgårde med søpla, som va det eg egentli sku ut og gjøre. "Sætt bære glasset på trappa når du e færdi", avslutta eg, før eg førrsvainn rundt nåvva.

Væl inne ijæn, omtrent tyve minutt seinar ringte det på døra nok en gang. To gang! Eg spølte sporenstreks ut på verandaen, dær sakkalavan hadde gjømt seg sist, og oppdaga at dæm, tell min store førrundrelse, sto på trappa. Enda! - Har dæm faen ikkje lært nåkka som helst sia sist?! Dæm må jo stekke av ætter dæm har ringt på! Ungdommen no tell dags, ailtså... "E dåkker meira tørst?!" ræmja eg over gelænderet. "Næi!", ropte dæm næstn i kor. "Du ska få nåkka hos oss!". "Få nåkka?! Dæven, da må eg komme andre veien!" gaula eg telbake. Eg smatt inn og ut ijæn like fort på andre sia, låste opp, og dær sto dæm heile bølingen - pøblan - med et digert kakestykje på et fat dæm presenterte på strak arm rætt imot meg. "Vi tænkte du sku få kaka som takk førr hjælpa! Det funka bra det du sa i sta!"

Så va det ailtså min tur å bli mållaus... Eg takka voldsomt og bukka så langt som eg bære klarte å bøye meg, før vi skiltes som verdige fienda, eg og småbandittan i Hamna."

- Jeg flirer ennå

Til iTromsø forteller Henriksen at han valgte å spre statusen på sin egen Facebook-profil også til de lokale mediene, fordi han synes det hele var en ganske unik historie.

- Etter at situasjonen utspilte seg lørdag kveld, begynte jeg å flire godt. Og jeg tenkte at dete var noe som flere kom til og synes var artig også. Spesielt nå i den varme førjulstida så er jo dette en historie som passer bra inn, med en skikkelig lykkelig slutt, sier han til iTromsø.

Han forteller at det var en god grunn til at han fikk kakestykket fra barna.

- De seks til åtte barna som hadde ringt på og stukket av ville takke meg for et godt tips. Jeg sa nemlig til dem at "skal dere ringe på og stikke av så må dere jo springe lenger unna så folk ikke ser dere", og det satt de veldig pris på å høre, sier Henriksen og ler.

- Jeg flirer faktisk ennå av episoden, sier han.