Denne vulkanen ligger bare seks timers båttur fra Tromsø retning Bjørnøya og har fått navnet «Håkon Mosby» etter oseanografen som i 1940 ble den første til å forske på og kartlegge strømmene i Tromsøysundet og som har gitt navn til et av Havforskningsinstituttets forskningsfartøy.

Metangass

I motsetning til de fleste og mer kjente vulkaner, er det ikke lava som strømmer ut av vulkanen «Håkon Mosby», men varm leire og metangass. Metan er en aggressiv drivhusgass som i atmosfæren er 21 ganger kraftigere enn karbondioksid, den mest kjente drivhusgassen. Heldigvis finnes det organismer på havbunnen som livnærer seg på metan.

I dag kjenner man til vel 1.100 slike leirevulkaner, selv om man mener at det finnes flere. De oppstår som oftest i geologisk aktive områder, men det er det tydeligvis ingen som har fortalt om Mosby-vulkanen.

Unik vulkan

– Vanligvis finner man slike vulkaner på havbunnen på aktive kontinentalmarginer, der havbunnsplaten presses under kontinentalplaten. Men dette skjer ikke her. Dette er en passiv kontinentalmargin. Vi finner veldig sjeldent vulkaner på passive kontinentalmarginer. «Håkon Mosby» er en helt unik vulkan, så vidt vi vet, sier professor Jürgen Mienert som er direktør for UiTs Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima.

Etter at den ble oppdaget i 1989 (samme året som Mosby døde), har vulkanen blitt forsket nøye på.

Mysterium

– All mulig sensorteknologi har blitt brukt på denne lille vulkanen. Mange av de store internasjonale, maringeologiske institusjonene har gjort undersøkelser der. Jeg har selv vært på havbunnen med de russiske undervannsfartøyene MIR 1 og MIR 2 for å se på vulkanen. Og fortsatt er vulkanen på mange måter et mysterium for oss, forklarer Mienert.

Så langt har man etablert at vulkanen har vært aktiv i 40 år nå, men data kan også tyde på at vulkanen har våknet til live etter lengre tids inaktivitet. Vulkanens opphav kan være knyttet til Bjørnøyaraset for 120.000 år siden.

Kanskje er det lenge for et menneske, men relativt kort tid i et geologisk perspektiv.

Kilder: Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima